 |
 |
EPILOG
Tidens uunngåelige tærende tann
En gammel mann og en gammel båt har skilt lag. Begge er ofre for tidens tærende tann. Nå har de begge passert middagshøyden og har mistet mye av den kraft og ynde de hadde tidligere i livet. Den ene en blankpolert og praktisk liten motorseiler som oste av optimisme og sommerglede, som robust og sterk taklet urolig sjø, vind og regn på samme uproblematiske måte som sol og stille. Den andre en pensjonert eventyrer som full av optimisme, pågangsmot og livskraft alltid nådde sine ærgjerrige og utfordrende mål, nå en gråhåret mann, mer forsiktig og langt fra så kraftfull som i yngre år, mer sårbar for påkjenninger og mer opptatt av komfort enn av utfordringer.
Båten, hvis navn er Noulla, ble sjøsatt for første gang en dag på midten av 1970-tallet. Etter mange års slit lekker det vann inn i båten både nedenfra og ovenfra. Vannpumpen som leder vann inn for å avkjøle den lille dieselmotoren er ikke helt tett. Jevnt og trutt gir den fra seg litt vann til båtens indre sammen med en lekkasje ved propellakselen hvor det også pipler inn litt. Mellom 50 og 60 liter blir i følge den faste rutinen lenset fra båten hver morgen. Når det regner, kommer det også vann inn ovenfra. Det drypper og renner gjennom taket på kahytta, der gjennomføringer av ledninger og bolter gir mulighet for det. Både madrasser og inventar blir vått. Den gamle råtne kalesjen vi av og til setter opp bak i båten er også lekk og har en tilbøyelighet til å revne på nye steder ved enhver påkjenning. Motoren derimot går jevnt og trutt, som en klokke, når den først har startet. Det eneste problemet er å få den i gang. Det er sjelden den starter ved første forsøk, men etter en stund får Arne alltid liv i den. De få gangene han måtte slå forsiktig på startmotoren med en hammer for å få den til å lystre må sees på som unntak. Arne, som den dedikerte og flinke båtdoktoren han er, bruker også mye tid på å reparere lukene til de forskjellige skottene på båten. 40 års bruk samt eksponering av vann og fuktighet i like mange år har medført at dørene til lukene er i ferd med å gå i oppløsning. Daglig bruker Arne fritiden sin til å spikke, lime og skru. Han har nok å gjøre, finner stadig nye løsninger på reparasjoner som holder i noen timer til opptil flere uker. Arne er en befriende optimist som tar det meste positivt og smiler. Han er aldri sur. For ham er problemer kun utfordringer som kan løses.
Når det gjelder den gråhårete, skjeggete mannen, så tåler han ikke lenger strabaser som regn, vind og kulde like godt som i tidligere tider. For noen år siden ville han ha ristet det av seg, latt klærne tørke på kroppen for å fortsette ufortrødent videre. Men nå på ferden sydover langs svenskekysten med regn og unormalt kalde temperaturer for årstiden blir det for mye. Det tærer på kreftene. Midtsommeraften blir tilbrakt med feber godt innrullet i soveposen. Bortsett fra noen få sommerdager da vi ankommer Tyskland, fortsetter uværet. Entusiasmen og gleden over turen forsvinner gradvis i takt med utfordringene som gjennomvåte klær og nedkjøling skaper. Den 8. juli, ved Bramsche i Tyskland, skjer det igjen. Jeg får feber, er helt avkreftet og orker ingen ting. En dag senere hovner den høyre foten opp. Jeg får kjøpt en salve på et apotek for å smøre på. Det blir ikke bedre, heller det motsatte. Mandag morgen beslutter vi at det er best å oppsøke lege. Legen ser med en gang hva det er, en hissig bakterieinfeksjon i indre lag av huden. Jeg får antibiotika og beskjed om å avbryte reisen hvis det ikke har bedret seg innen to dager. Det blir ikke bedre.
På en måte er jeg lettet da beslutningen er tatt. Turen er over.
Når dette skrives, er jeg hjemme i Vestby hvor jeg blir pleiet og tatt godt vare på av Kiriaki. Fremdeles tilbringer jeg mye av tiden i sengen. Legen har instruert meg om å belaste benet minst mulig og om å holde det høyt. Hevelsen i foten er borte, men jeg er fremdeles svak og har smerter i foten og har akkurat begynt på min andre antibiotikakur. Turen er definitivt over for min del.
En gammel mann og en gammel båt har skilt lag, begge er tæret av tidens tann. Nå seiler de videre i hvert sitt farvann.
En uke etter at jeg returnerte til Norge får jeg beskjed om at vannpumpa til motoren har brutt helt samme. Det vil ta tid å skaffe deler og reparere den. Også Arne resignerer og vender nesen hjemmover. Båten blir etterlatt i Brohls til neste sommer. Første etappe av turen mot Hellas er over. Ferden fortsetter neste år, men da uten meg.
Selv om det ikke ble den behagelige søndagsturen jeg hadde drømt om, er det mange gode minner og opplevelser jeg sitter igjen med. Takk derfor til Arne og Noulla for det jeg fikk være med på. Lykke til videre.
Reiseruten. Den blå markeringen viser hvor langt vi var kommet da jeg måtte gi meg.