REISEBREV 1

Opplevelsesrik og dramatisk start

Bungk, pang, dounk! Båten løfter seg, faller ned igjen og sklir over undervannsskjæret til et umusikalsk akkompagnement av flere dunk mens den slenger urytmisk fra side til side. Jeg frikopler motoren mens Arne skriker ut en eller annen ordre der fremme som er umulig å oppfatte. Så plutselig er vi over og ute på dypt vann igjen. Arne henger halvveis utenfor båten mens han holder seg krampaktig fast til forstaget. Han hadde gått foran på fordekket for å ordne med fokka. Vi puster ut og er glade for å ha kommet over uten å bli sittende fast. Men hvor stor skade har det ugjestmilde møtet med steinene under oss påført båten? Vi sjekker om det er kommet vann inn i båten. Det har det, og vannstanden stiger jevnt og trutt, uten at vi dermed kan si at det fosser inn. Det finnes en elektrisk pumpe om bord, men den er ikke koplet til det elektriske systemet. Det blir til at jeg krabber forover i båten med ledningene. Etter å ha åpnet luken og funnet batteriet holder jeg de to ledningene mot hver sin pol. Det gnistrer og pumpen begynner å gå, men jeg kan ikke forlate plassen. Jeg er nødt til å ligge der å holde ledningene mot hver sin elektriske pol. Det viser seg at vannet pumpes ut i omtrent samme tempo som det kommer inn, eller faktisk en liten tanke fortere. Vannstanden minker sakte. I mens setter Arne full fart på motoren og styrer tilbake mot Kapellskär, som vi forlot en halvtime tidligere. Takket være at båten har langsgående kjøl og ikke er utstyrt med en dyp finnekjøl har vi mulighet til å sette båten på grunn uten at den vil vippe helt over på siden. Vi finner en liten strand og kjører den inn så langt vi kommer, en manøver som skaper forundring for de som står på land og observerer oss. Det er bedre å stå på grunn enn at båten skal synke.
            Dagen før, onsdag 28. mai, hadde vi startet fra Häreng, en liten havn rundt 60 nautiske mil nord for Stockholm. Etter at båten var klargjort og bagasjen for en flere måneders tur var stuet inn, kastet vi loss klokken syv på kvelden. Mannskapet bestod av båteier og kaptein Arne Georlin og meg selv som var mønstret på som venn og matros. I tillegg hadde vi med oss filmfotograf Niklas Djanaieff som skal lage dokumentarfilm om reisen vår. Han ville bli med på starten for så å returnere til Stockholm neste ettermiddag.

Kaptein Arne og filmfotograf Niklas

            Frisk vind fra nord førte oss behagelig og med jevn fart sydover. Eventyret ligger foran oss. Hva ville reisen bidra med av nye opplevelser og utfordringer? Forventningene er store. Etter to timer på vannet slår vi oss til ved en liten havn. En enkel middag blir tilberedt i båten og fortært. Siden vi har lagt bak oss første økt på den lange reisen mot Hellas, bevilger vi oss også en liten ankerdram. Praten går lett og humøret er på topp. Vi har ingen aning om hva som venter oss.
            Neste dag går vi inn i en kanal og må forsere to bropasseringer, som henholdsvis åpner seg og svinger seg til side for oss. Vinden blåser fremdeles friskt fra nord. Da vi igjen er ute i mer åpent hav, opplever vi vindkast som nærmer seg kuling styrke.
Noen timer senere svinger vi inn til Kapellskär. Her skal Niklas slippes av for å returnere til Stockholm. Et av kameraene lar han bli igjen. Det er meningen at vi skal hjelpe ham med å dokumentere ferden videre fremover. Kapteinen og matrosen roer seg ned, spiser en skikkelig lunsj og slapper av litt før de igjen kaster loss.
            Vinden har løyet litt. Alt ser perfekt ut. Jeg sitter ved roret mens kaptein Arne studerer sjøkartene. En grønn markeringsstake stikker opp et stykke foran oss. Jeg påpeker at vi bør legge om kursen og runde staken på riktig side. Arne derimot mener at vi skal ta en liten snarvei og heller ta sikte på neste grønne stake, ingenting tyder på at det er urent farvann så han mener stakene må være beregnet på større båter, dessuten stikker Noulla kun 90 cm dypt. Jeg er fullstendig enig og ser ingen betenkeligheter med forslaget. Vi er samstemte. Båten beveger seg stabilt fremover med en marsjhastighet på mellom fem og seks knopp. Tre minutter senere smeller det.

	Etter mange turer frem og tilbake, i det fremdeles ganske kalde vannet, får vi omsider tømt båten for bagasje og annet nødvendig utstyr. En slektning av Arne henter oss og kjører oss til Arnes sommarstuga, som kun ligger seks mil unna. Her tilbringer vi den andre natten på reisen sydover mot Hellas.

Neste dag går med til å finne ut hvordan vi kan få båten på land. Det er ingen muligheter til det der den ligger. Etter å ha undersøkt flere muligheter inngår Arne til slutt avtale med et verft i Gräddö. De har stor kran og vil ikke ha problemer med å heise båten på land. Det eneste problemet er at båtturen dit vil ta oss rundt en time. Vil vi klare det? Masten må i tilfelle tas av på forhånd for båten kan ikke tas opp med masten på. Vi tar sjansen. Det er bare å sette i gang. Masten blir demontert og båret i land. Vi må la den ligge igjen i Kapellskär for så å plukke den opp senere. Arne ordner klyper på de elektriske ledningene til pumpa slik at de kan festes til batteriet. Pumpa blir satt i gang for å lense båten for mest mulig vann før vi gir oss i vei. Da vi gikk på undervannsskjæret var det ekstremt lavvann, nå lå vannet minst 30 cm høyere. Da vi senere ser skaden, konstaterer vi at vi hadde gått over skjæret med god klaring hvis vannstanden på det tidspunktet hadde vært like høy som nå, men det var den altså ikke. Da hadde vi i så fall også gått glipp av den læringen sammenstøtet ga oss, nemlig at vi alltid må følge sjømerkene. Høyvannet gjorde imidlertid at båten løsnet fra bunnen og fløt etter at vi hadde latt pumpa gå en stund. Så la vi i vei. Vi var fortalt at det ville ta en snau time, men lett motvind gjorde at vi ikke oppnådde maks hastighet, dessuten lå båten tungt i vannet. Både tiden og pumpa gikk, i hvert fall en stund. Plutselig stoppet pumpa. Selv etter iherdige forsøk nektet den å sette i gang igjen. Arne måtte ta i bruk bøtte for å fortsette lensingen, mens jeg satt ved roret og passet på å følge sjømerkene. Vel, vi nådde frem. Båten ble straks tatt hånd om. Det rant godt fra hullet i kjølen da de heiste opp båten. I følge vekta på heisekrana kunne de konstatere at båten inneholdt rundt 400 liter vann. På verftet uttrykte de forbauselse over at båten hadde klart turen fra Kapellskär med så stort hull.
            Nå står båten på land. Den skal repareres og settes på vannet igjen. Turen skal fortsetter. En annen ting som er sikkert er at vi heretter kommer til å følge alle sjømerker, uansett hvor idiotiske de virker.

Selv om vi på det nåværende tidspunkt ikke har kommet så langt som forventet, så har turen hittil gitt oss langt flere opplevelser enn vi kunne tenkt oss, og opplevelser er en av grunnene til at vi la ut på en slik tur.