REISEBREV 5

Sterk motstrøm i Rhinen

Etter hvert som vi beveget oss sydvestover i Tyskland dukket det opp mer industri- og fabrikkanlegg rundt oss. Vi passerte områder som spydde ut røyk og avgasser og gjorde himmelen grå. Vi nærmet oss Ruhr-området, Tysklands industrielle sentrum og pengemaskin. Området er på ingen måte idyllisk. Den grelle kontrasten til mer naturligere omgivelser medfører at jeg setter ennå mer pris på uberørt natur.
I det siste lille kanalstrekket før vi når Rhinen, Rhein-Hernekanal, må vi sluse ned hele fem ganger.

En av de siste slusene før vi når den Rhinen

Den første delen av Rhinen kan på ingen måte betegnes som idyllisk, men med sine gigantiske kjemiske industrianlegg og fabrikker er Ruhr-området, Tysklands industrielle sentrum og pengemaskin. 

Så er vi der. Vi har planlagt å legge oss ved en lystbåthavnen som skulle ligge like ved utløpet til Rhinen. Rhinens vannmasser strømmer voldsomt mot oss og tar tak i båten og forandrer båtens retning. Sakte kjemper vi oss oppover mot strømmen. Etter en snau kilometer innser vi at havnen må ligge nedenfor der vi kom ut og ikke ovenfor. Det er viktig å nå denne havnen for det finnes ikke noe alternativ. Med den motstrømmen som er i Rhinen nå vil det ta oss bortimot seks timer å nå Krefeld hvor neste lystbåthavn er avmerket. Det er allerede sent på dag. Vi snur. Båten får fart og snart etter, på noen brøkdeler av den tiden vi har brukt på å kjempet oppover mot strømmen, ser vi havnen hvor vi går inn og fortøyer.
Neste dag kaster vi oss på nytt ut i det. Sakte men sikkert kjemper vi oss fremover. I følge folk vi snakker med renner strømmen i Rhinen for øyeblikket med en hastighet på mellom seks og ni km. Med full motorkraft klarer vi en fremdrift på rundt 3 kilometer i timen. I kanalene hadde vi en marsjfart på 9 km. I kanalene holdt vi omtrent samme fart som de som jogget langs bredden. Vi beveget oss fortere enn de som spaserte, men saktere enn de som syklet. Her i Rhinen vet jeg ikke helt hva vi skal sammenligne farten vår med, men må konstatere at den er langt saktere enn vanlig gåfart.
Etter en stund prøver vi å starte påhengsmotoren i tillegg til dieselmotoren. Bakenden av båten graver seg så mye ned at påhengsmotoren etter kort tid får så mye vann over seg at den stopper. Dermed rusler vi sakte videre på bare dieselmotoren. Etter å ha heist påhengsmotoren i topposisjon prøver vi på nytt med begge motorene, men med liten effekt. Økning med rundt enn en halv km i timen. Da må vi begge sitte bak og passe på hver vår motor. Det er ikke verdt bryet. Vi får ha den som reservemotor i tilfelle hovedmotoren bryter sammen.

Langs breddene ser vi trær og busker som er oversømmet og stikker opp av vannspeilet. Vi trekker derfor den slutningen at det er større vannføring enn normalt og dermed at strømmen dermed er sterkere enn normalt. Dette får vi bekreftet av folk i Crefelder-Yacht-Club hvor vi legger oss til for natten, men de tilføyer at vannstanden er langt fra å være på sitt høyeste. På spørsmål om vannet og strømmen vil synke i nærmeste fremtid får vi til svar at det avhenger av hvor mye det vil regne, men legger til at det er kanskje lavere om et par uker.
Strømvirvler og bølger fra passerende fraktefartøy gjør at vi hele tiden må være på vakt på vår langsomme vei oppover. Hele tiden prøver vi å finne den letteste veien gjennom strømmen og skifter stadig side for å utnytte områdene med minst motstand.

Etter å ha passert Ruhr-området ble landskapet mer idyllisk.

Noulla er som regel den minste båten i de havnene vi er innom.

Etter at Ruhr-området er lagt bak oss blir landskapet vennligere. Vegetasjon og bebyggelse av mer småbykarakter dukker opp og passeres. Düsseldorf nås og passeres, men vi tar oss ikke tid til å stoppe så byen sees kun fra Rhinen. Vi må stå på. Det er fremdeles langt til Hellas.

Reiseruten. Den blå markeringen er tilbakelagt distanse

Tilbake