REISEBREV 6

Syk! Reisen avbrytes

I det vi nærmet oss Rhinen ble jeg syk. Vi hadde vært innom McDonald i Bramsche for å sjekke mail og annet på nettet, McDonald tilbyr nemlig to timer fri internettbruk på alle sine restauranter. Jeg rusler tilbake til båten mens Arne sitter igjen for å se VM-kampen mellom Tyskland og Brasil. På vei tilbake begyner jeg å føle meg dårlig. Jeg fryser og er utrolig sliten. Straks jeg er tilbake i båten legger jeg meg. Jeg er varm, feberen herjer. Natten passerer uten at jeg klarer å sovne. Da jeg ut på morgensiden endelig får i meg en febernedsettende pille løsner det. Jeg begynner å svette og sovner omsider. Arne lar meg ligge hele formiddagen. Utpå dagen er jeg såpass bra at vi rusler tilbake til sentrum i Bramsche for å finne et billig hotell hvor jeg kan hvile ut til jeg er blitt bedre. Etter en befriende dusj ruller jeg meg sammen i sengen og sovner. Arne går tilbake til båten for å sove der.
Det er vanskelig å si hvorfor jeg ble syk, men min mangelfulle garderobe angående varme klær og regntøy kan ha noe av skylden. Når vi startet fra Stockholm i midten av juni trodde jeg at det ville være sommer. Men, nei, det som møtte oss langs den svenske østkysten var temperaturer rundt ti grader, mye regn og heftig vind. De første dagene i Tyskland var vesentlig bedre, sommeren viste seg endelig for oss, men bare for noen få dager. Dagen før jeg ble syk hadde temperaturen igjen sunket, det regnet og blåst hele dagen. Jeg var gjennomvåt, kald og sliten.
Etter en dag på hotellet følte jeg meg bedre og vi kunne fortsette vår sakte ferd videre mot Hellas. Men så skjer det som allerede har skjedd to ganger tidligere det siste året, høyre fot hovner opp og blir rød, infeksjon. Det er fredag så jeg går innom et apotek og får en salve jeg skal smøre på. Det blir ikke bedre, heller det motsatte. Mandag morgen beslutter vi at det er best å oppsøke lege. Problemet er at det er ca. fire kilometer til nærmeste tettsted fra lystbåthavnen, Crefelder-Yacht-Club, hvor vi ligger. Vi har fått vite at det skal være en lege ved dette tettstedet. I tilegg trenger vi diesel. Det ville ikke være særlig behagelig å gå tom for drivstoff i den sterke strømmen som fortiden herjer i Rhinen. Via telefon med havnemesteren, som fortiden er på sykehus, får vi tilbud om å bruke de syklene som står i havnen. Det er ti stykker, men alle er mer eller mindre defekte eller mangler luft i hjulene. Ved å fikse og trikse litt og å bytte noen deler får vi til slutt to brukbare, men ikke helt perfekte sykler, som det går an å bruke.

Vel fortøyd i Crefelder-Yacht-Club, hvor vi lå da jeg måtte oppsøke lege.
Bak i venstre halvdel av bildet sees vår hjemmesnekrede stativ for å feste masten til båten. Det ser kanskje ikke så profesjonelt ut, men konstruksjonen gjør absolutt nytte.

Det er ikke vanskelig å finne legekontoret. Etter en snau times venting tar en vennlig lege i mot oss. Det første han sier da han ser foten er ”katastrofe” Han ser med en gang hva det er, en hissig bakterieinfeksjon i indre lag av huden. ”Dette må du leve med”, sier han. ”Infeksjonen kommer til å komme tilbake med ujevne mellomrom.” Jeg får en antibiotikakur og beskjed om å holde meg i ro, og beskjed om at jeg ikke må benytte den salven jeg kjøpte, for den gjør bare vondt verre. Da jeg spør om jeg bør avbryte reisen svarer han litt tvetydig. ”Hvis du spør meg som et vanlig menneske ville jeg nok svart at du kunne prøve for å se hvordan det utviklet seg, men hvis jeg skal svare deg som en ansvarlig lege må jeg si at du bør ta første fly hjem” Han fortsatte med si at benet trengte ro og en skikkelig antibiotikakur. Hvis det ikke skulle bli bedre i løpet av to til tre dager gjør han det klart at jeg må avbryte turen og returnere til Norge. Jeg sykler rolig tilbake til havnen, mens Arne sykler videre for å se etter diesel. Vi beslutter å bli liggende i havnen i hvert fall en natt til for så å vurdere situasjonen på nytt neste morgen.
To dager senere og 26 kilometer høyere opp i Rhinen er situasjonen den samme. Beslutningen er tatt. Jeg tør ikke risikere helsen min på å fortsette. Hva som skjer videre med turen vet verken Arne eller jeg. Mange scenarier skimtes. En mulighet er å avslutte reisen nå og legge båten på land til neste sommer, en annen er å frakte den med bil til Hellas, en tredje løsning er å få Arnes sønn til å bli med de to siste ukene før båten likevel skulle settes på land. I tillegg finnes det flere andre scenarier. Men uansett hva det blir til er Arne innstilt på å fortsette et par dager til alene for å se hvordan det går.
Jeg pakker sammen sakene mine og spiser en vemodig frokost i båten sammen med Arne før han følger meg til bussen som skal ta meg til Düsseldorf. Her er det flere muligheter for å komme meg videre. En givende og opplevelsesrik båtreise sammen med Arne er over.

Et siste bilde fra Rhinen

Reiseruten. Den blå markeringen viser hvor langt vi var kommt da jeg måtte gi meg.

Tilbake