Under oppbud av hornmusikk og heiarop la 26-åringen Ivar Samuelsen den 17. mai 1976 ut på vandring. Stedet var Røyken og målet India. med dette realiserte han en mangeårig drøm - en drøm de langt fleste nok på et eller annet tidspunkt har delt med ham, men som nær sagt ingen gjør alvor av. ivar Samuelsen, derimot, sparte, trente og planla i flere år, og våren 1976 gikk altså startskuddet; det han selv stipulerte til fire års trasking i ukjent terreng, var begynt.
        Ett og et halvt år skulle turen vise seg å vare, og helt til India kom han nå ikke. I Thessaloniki møtte han nemlig Koula, og hun sluttet seg senere til ham i Teheran. Det skulle imidlertid vise seg svært problematisk å trave langs landeveien med sportskledd damefølge i et land som Iran. De satte derfor kursen mot Norge, hvor de ikke lenge etter giftet seg.
        På sin vandring fra Norge til langt inn i Asia førte Ivar Samuelsen flittig dagbok og sendte artikler til aviser og tidsskrifter, samtidig som han festet en mengde inntrykk til tegneblokken. han dro ut for å lære, møte fremmede kulturer og vanlige mennesker i hverdagssituasjoner. Og selv om den språklige kommunikasjonen ofte manglet, hadde han likevel den vesenligste forutsetningen for kontakt, nemlig tid. Her var det ikke snakk om å bruke fingerspråket gjennom et nedrullet bilvindu, men om å overnatte hos ukjente,vennlige mennesker som delte maten sin med ham, tømte et glass med ham og i fred og ro utvekslet erfaringer og synspunkter. Farer og vanskeligheter var det selvsagt en del av underveis, men også riklig med episoder av et mer komisk og gladere slag.
        På "Underveis til Isfahan" er en annerledes reisebok, der indre opplevelser spiller like stor rolle som de ytre begivenheter.

Boken er utsolgt fra forlaget, men dukker av og til opp på antikvariat. Den er derimot tilgjenglig for lån på folkebibliotekene.