La illaha il Allah - Det er ingen annen gud enn Allah.
    Hver eneste landsby med respekt for seg selv har minst én moské. Jeg ser de høye minaretene lenge før jeg ser landsbyene. De reiser seg, stolte og hvite, mellom de små, grå steinhusene. Det er fra toppen av disse tårnene muhammedanerne blir ropt til bønn. En rett-troende skal be fem ganger om dagen. Mennene samler seg. De tar av seg skoene, vasker føttene og vender seg mot Mekka. Alle håper de på et evig liv. I koranen blir paradiset gjennom lignelsen beskrevet som skyggefulle hager med floder strømmende gjennom.
    I Kesan blir jeg invitert inn i en moské for å overvære en av bønnene. Det er mullah’en på stedet, den muhamedanske bønnelederen, som inviterer. På forhånd anså jeg dette som uoppnåelig, da jeg vet at muslimer vanskelig tolererer ikke-troende under sine religiøse seremonier.
    Det hele begynner ved at jeg sitter på et gatehjørne og tegner moskéens hvite minaret som stikker opp over hustakene. Som sedvanlig står det en flokk unger rundt meg. De betrakter meg og utveksler meninger om arbeidet. En av dem snakker engelsk. Han passer på at ingen sperrer utsikten for meg. Snart begynner også eldre mennesker å stoppe opp, og til slutt kommer mullah’en. Han betrakter tegningen, smiler og er godt fornøyd. Vi utdyper vår sympati for hverandre. Den engelsktalende gutten virker som tolk. Dermed er jeg invitert.
    Utenfor moskéen sitter menn og vasker føttene sine. Vi hilser og begir oss inn. Skoene må stå igjen ute. Moskéen består av et stort, rundt rom. Gulvet er dekket med bløte, orientalske tepper, og veggene er prydet med arabiske skrifttegn. Andre avbildninger vil distrahere de bedende og er forbudt av Koranen. Så kneler vi, mullah’en ved siden av meg. Vi prater og studerer tegningene mens de andre tar på seg små, flate, runde luer. Plutselig begynner medhjelperen til mullah’en å synge en religiøs tekst. Allah er det eneste ordet jeg kan skille ut, men det blir til gjengjeld nevnt mange ganger. De troende vender seg mot Mekka og legger seg flate på gulvet. Mullah’en tar på seg en hatt i sort og hvitt og går opp i fronten for å lede bønnen. Menigheten reiser seg og legger seg flate igjen. Dette blir gjentatt flere ganger. Jeg har nesten følelsen av å overvære en gymnastikkparade. Så blir bønnekjedene funnet fram. Kulene løper gjennom fingrene, leppene beveger seg lydløst til siste kule har falt på plass. Medhjelperen synger en ny tekst og så er seansen over. Det hele har ikke tatt mer enn ca. 10 minutter.
    De troende samler seg rundt meg. Alle er vennlig innstilt, men så har jeg da også tegnet minareten på gudshuset deres.

Tilbake til BØKER