Noen liker å kjøre bil, noen foretrekker å reise med tog, andre kan ikke tenke seg noe annet enn å fly. Jeg liker å gå. For en vandrer finnes ikke noen mål annet enn reisen. Det er det man ser og opplever underveis som teller - blomster, innsekter, landskap som skifter, og kanskje mest av alt mennesker man treffer. Å følge hovedveier er lite interessant. Jeg har gjort det også. Det er kjedelig. Veien strekker seg fram kilometer etter kilometer. Bilene kommer på jevn rekke og raser forbi. Det er ikke slike ting en vandrer søker. Det han søker, er den rolige harmoniske atmosfæren, ektheten som omgir småveier og livet der - Landeveiens frihet. Man går og mottar inntrykk til man blir sliten, så setter man seg i veikanten og hviler. Man kommer til til små landsbyer og byer, stopper litt og ser seg omkring, og fortsetter videre. det er det samme om man befinner seg i Skandinavia, Sør-Europa eller Asia.
         Jeg har alltid likt å gå Jeg startet da jeg var 10 måneder gammel. Da jeg ble eldre, 5-6 år, tok jeg min tvillingbror i hånden, og så gikk vi. Vi gikk kilometer etter kilometer. det hendte nok det ble mil ut av det. Foreldrene og mine eldre brødre løp rundt og ropte og lette. jeg fortsatte å gå. Etter en stund ble de vant til det. Da jeg var guttesvømmer i Drammen, hendte det at jeg gikk den 1 1/2 mila det var til svømmehallen. jeg gjorde det ikke for treningens skyld. jeg gikk fordi jeg hadde glede av det. senere ble det lange fjellturer og lengre og lengre landeveisturer.
         Jeg vet ikke akkurat når planene om den lange utenlandsturen oppsto. Det begynte som en guttedrøm. Etter som årene gikk konkritiserte drømmen seg. Julen 1973 ble bestemmelsen tatt. jeg fastsatte startdagen til 17. mai 1976. 17. mai, ikke bare fordi det var nasjonaldagen, men også fordi at det i midten av mai er varmt nok til å kunne sove ute, og tidlig nok til at jeg kan passere Alpene før vinteren setter inn. dermed hadde jeg 2 1/2 år på forberedelsene. jeg begynte å sette penger i banken. vandreturene ble lengre og fikk mer preg av trening. jeg puttet stein i sekken for å få den tung nok. kart ble innkjøpt og studert. Etter at ruta var lagt opp i grove trekk, begynte jeg å studere topografi, levesett og kulturer i de forskjellige landene. De landene som interesserte meg mest, var India og Nepal. Jeg hadde en liten forsiktig drøm om å nå så langt og studerte derfor veien helt fram til Nepal. Jeg regnet med at jeg ville bruke mellom tre og fire år på turen.
         Jeg prøvde å hjolde planene hemmelige så lenge som mulig, men etter som tiden skred fram ble det umulig. Pressen fikk nyheten, og dermed var det utover hele landet. Journalister strømmet til. jeg forklarte at jeg ville gå så lenge jeg hadde glede av det, men at ruta var planlagt helt fram til India. Pressens versjon av hva jeg sa var omtrent slik: "Ivar Samuelsen skal gå jorda runt på fire år. Første mål er India." Selv om jeg prøvde ikke å bry meg om hva de skrev, hadde de lagt et press på meg, et press jeg av og til følte tynget. men publisiteten førte også mye positivt med seg, og på grunn av skriveriene fikk jeg mange kontakter og mye god hjelp.
         Tiden nærmet seg. jeg hadde ca. 40.000 kroner i banken. De resterende utgiftene ville dekkes med reisebrev som jeg skulle skrive for Avisen Fremtiden i Drammen, som jeg hadde et meget godt samarbeid med fra begynnelse til slutt, og Norsk Ukeblad, som jeg sa opp kontrakten med etter ett år.
         Boka er til dels bygget over disse reisebrevene, men alt er skrevet om igjen. Mye er trukket fra, og annet stoff som jeg har funnet viktigere, er føyet til. det blir mange hendelser av en fottur som strekker seg over 1 1/2 år, så boka kunne med letthet blitt dobbelt så stor. jeg har komprimert og tatt med det jeg mener er viktigst. Romantisering har jeg prøvd å unngå og jeg vil be deg som leser boka, gjøre det samme. selvsagt opplever man mye morsomt, spennende og interssant på en slik tur, men det fantes også stunder da jeg var lei og utrolig sliten, tider da jeg var oppgitt, kald og våt, varm og svett. jeg har ikke skrevet så mye om dette, ei heller om skulderen som verket på grunn av for tung sekk (15-20 kilo), eller om de gangene da jeg talte kilometrene som var igjen til nærmeste landsby. dette er også en del av turen, og kanskje en del av gleden, for ingen priser hvilen mer enn en som har vært skikkelig sliten, og maten smaker den best som har vært skikkelig sulten.
         Enkelte har forundret seg over hvordan jeg kunne klare å være alene hele tiden. Jeg må nok innrømme at jeg av og til var ensom, og at jeg stundom snakket med meg selv. Likevel tror jeg det var best for meg å være alene. Man er friere da og man kan gjøre som man vil, uten å måtte ta hensyn til en annen. Stort sett var jeg så opptatt at jeg ikke hadde tid til å tenke på ensomheten. jeg startet tidlig om morgenen og gikk hele dagen. Vandringen ble stort sett bare avbrutt de gangene jeg stoppet for å tegne, fotografere og spise. Om kveldene skulle dagboka skrives, klærne og bagasjen ettersees og repareres. Så måtte buksa eller en skjorte vaskes og støvlene smøres. hver weekend tok jeg inn på et hotell og skrev reisebrev. Når jeg var ferdig med skrivingen vasket jeg meg, og hvis det fremdeles var tid tilovers, besvarte jeg brevene jeg hadde fått. Når man er aktiv om dagen, sover man godt om natten. jeg gjorde det å lå sjelden våken og funderte. En landstryker har ikke tid til slikt.

Tilbake til BØKER