Det var den 22. april 1822 det skjedde, det som senere fikk den greske stat til å proklamere Naousa som ”heltenes by”. I vrede over et opprør som innbyggerne hadde startet to måneder tidligere mot de tyrkiske herskerne, sendte sultanen 20.000 soldater for å knuse de oppsetsige grekerne. Ingen nåde skulle vises. Et eksempel skulle statueres. Byen ble omringet og de tyrkiske soldatene rykket stadig nærmere. Beleiringens massive omfavnelse var ugjennomtrengelig. De få mennene som ikke allerede var drept i kamp, ble sammen med kvinner og barn presset stadig tettere sammen. Kirken, hvor mange hadde søkt tilflukt, ble stukket i brann. På bytorvet ble over 1200 kvinner og barn massakrert. Byen var plutselig forvandlet til et kaos av skrik, skuddsalver, løpende føtter, fallende kropper, stille knugende hulking, så vel som hysterisk gråt, knitrende flammer, røyk og blod. I et forsøk på å stoppe herjingene sprengte Zotos, som senere er blitt erklært som en av byens helter, dynamittlageret og seg selv i luften. Men om han tok med seg noen tyrkere i døden var byens skjebne allerede beseglet. De gjenlevende kvinnene tok med seg barna og flyktet mot det trange elveleiet som skjærer seg gjennom byen. Fra et fremspring i fjellet høyt over det frådende vannet kastet de seg utfor med barna i armene for å unngå en enda verre skjebne.

Det finnes ingen fremmedspråklig guide å få kjøpt i byen. Vi fant heller ikke noen skilt med opplysninger om massakren eller de fortvilte kvinnenes handling. Grunnen til den manglende informasjonen er antagelig det faktum at Naousa ikke befinner seg på en øy eller i nærheten av noe annet turiststed. Den kontakten badeturistene eventuelt knytter til byen er når de bestiller en flaske bedre vin til maten. Da er det store sjanser for at de velger en av Naousas viner. Området regnes nemlig som et av de beste vindistriktene i Hellas. Druene dyrkes på områder som ligger fra 200 til 350 meter over havet. Med høye fjell i ryggen er betingelsene ideelle. Her er det kalde vintrer og varme somre, men ikke så varme at det går utover druekvaliteten. Fjellene sørger for rikelig med vanntilførsel hele året. Foruten vinproduksjon er området også kjent for fruktdyrkning.

Vi ankommer Naousa midt under en hetebølge som herjer landet. I avisene leser vi om et strømforbruk som setter stadig nye rekorder. Man er redd for at nettet skal bryte sammen, og folk blir oppfordret til å besinne seg. Årsaken er alle klimaanleggene som går for fullt. I Naousa er det også varmt, men ikke uutholdelig. Vegetasjonen er grønn og frodig, og så har man det friske fjellvannet som sildrer forbi.
Etter å ha ruslet en stund rundt i Naousa treffer vi en hyggelig bokhandler som anbefaler oss å ta en tur til landsbyen Agios Nikolaos, som ligger noen få kilometer utenfor byen. På grunn av at det ikke finnes noe bykart bruker han et kvarter på å tegne et for oss. Han anbefaler steder vi bør se og tar flere telefoner for å sjekke om det finnes noen overnattingsmuligheter utenfor byen. Selv om det ikke blir noen handel yter han utmerket service.
Agios Nikolaos ligger ikke på mer enn drøye 300 meters høyde, men er likevel velsignet med en liten skog. Dette er uvanlig. I Hellas befinner skogene seg normalt i et belte fra rundt 1000 meter og opp til drøye 2000 meter. Grunnen til skogen i Agios Nikolaos synes å være den lille livgivende elven som buktende sildrer gjennom landskapet. Store løvtrær skaper behagelig skygge for varme mennesker fra byen. Spesielt er stedet populært på slike dager som nå, når hetebølgen herjer. Her ligger folk på tepper og nyter maten fra medbrakte nistekurver. Selv setter vi oss på en tavernaen ved elvebredden og spiser grillstekt ørret.
Kaffen bestemmer vi oss for å drikke på et hotell i fjellene bak Naousa. Vi setter oss i bilen og snirkler oss i siksak oppover. En halv time senere er vi der, ved skisenteret Tria-Pende Pigadia, 1400 meter over havet. Ved hotellveggen blomstrer roser og sommerfugler flagrer i luften. Vi setter oss på den skyggefulle terrassen og nyter livet. Temperaturen er som på en av de riktig gode og fine sommerdagene i Norge. Hotellet er åpen, men foruten oss og betjeningen er det ingen andre mennesker å se. Slalåmløypene rett ovenfor hotellet er grønne av sommerlige vekster. Sesongen begynner først senhøstes, etter at snøen har fått lagt seg i anlegget. Hadde det ikke vært for den skingrende populærmusikken som metallisk strømmet mot oss fra høyttalerne, hadde vi sikkert blitt her lenger, men nå vender vi nesene nedover straks kaffen er drukket.
Den heteste delen av dagen ligger bak oss, så vi kjører forbi Naousa og begir oss videre til sletten like nedenfor for å lete etter ruinene av skolen til Aristoteles. Etter en del kjøring på kryss og tvers, og noen stopp for å spørre om veien, finner vi endelig skiltene som leder oss det siste stykket frem mot målet.
Restene etter den historiske skolen ligger for seg selv, omgitt av vill vegetasjon. Stedet består av et platå hvor rette fjellvegger danner naturlige avgrensninger til to av sidene. Det er fremdeles uthulninger og tydelige merker der stolper og tak var festet til fjellveggen. På platået ser vi rester av grunnmurene og fundamentene til de forskjellige bygningene. Ett sted ligger det et par søylebiter og en kapitél. Ved inngangen til området er det en liten hule. Noen få trappetrinn som er hogget ut i fjellet, fører opp til inngangen. Den er stor nok til at jeg kan gå oppreist inn. Rommet er nærmest sirkelrundt med flatt gulv. Det er på ingen måte trykkende her inne, bare behagelig kjølig. Dessuten er det flere meter opp til takhvelvingen.
Vi rusler alene rundt på det gamle historiske området. Heldigvis er ikke stedet belemret med souvenirbutikker. Det er heller ingen vakt her som krever inngangsbillett.
Vi drømmer oss mer enn 2300 år tilbake i tid, da Aristoteles gikk rundt her og underviste. Her forklarte han om Darwins utviklingsteorier mer enn to tusen år før Darwin ble født. Han fremla tanker om at apene knyttet menneskene sammen med de andre pattedyrene, og at fugler og krypdyr står hverandre nær. Han fremhevet også at hvalen ikke er noen fisk, fordi den ånder med lunger og føder levende avkom. Her ga han en systematisk fremstilling av logikken og snakket om ”den gylne middelvei”; dyden, det moralsk rette, er et slags midtpunkt mellom to lastefulle ytterligheter. Dyden mot lå for eksempel midt mellom feighet og dumdristighet, akkurat som gavmildhet lå mellom ødselhet og gjerrighet. Men det var ikke bare filosofi og dannelse det ble undervist i, også sport og utholdenhet. Det var ikke tilfeldig at skolen var lagt ute i naturen. Her skulle elevene herdes for lettere å kunne takle senere påkjenninger i livet.
Skolen var forbeholdt de privilegerte, sønnene til de som hadde opparbeidet seg en posisjon i samfunnet.
Her underviste Aristoteles også i tre år den unge sønnen til kong Filip, som senere skulle bli kjent som Aleksander den store, en av verdens største erobrere. De fleste grekere velger å se på ham som en heroisk spreder av gresk språk og kultur, og som grunnleggeren av den tidsepoken som kalles hellenismen. Selv betraktet han seg som verdens midtpunkt, uten at vi dermed nødvendigvis trenger å forbinde ham med det dydige midtpunkt som Aristoteles filosoferte om.