Rivieraen vinterstid

Adriaterhavet

Etter syv timers kjøring tvers over Italia ble båten sjøsatt i Rimini. Første natten frøs vannet til is inne i båten. Et par dager senere snødde det. Selv om det var midt i februar hadde vinteren ennå ikke sluppet taket.
Vannkvaliteten i den nordlige delen av Adriaterhavet ligner ikke på den man finner i resten av Middelhavet. Elvene bringer med seg store mengder leire og gjør vannet grått og ugjennomsiktig. Landskapet består hovedsaklig av lange sandstrender som er stykket opp av småbyer og diverse elveutløp. Det blåser fort opp på denne årstiden. Bølgene brøt voldsomt mot strendene. På grunn av åpent hav og manglende skjærgård å skjule seg bak var det påkrevet å nå en beskyttende havn hver dag.

Tilbake

Klikk på bildene for å se dem i større format

	.	På grunn av manglende skjærgård bygger bølgene seg raskt opp til ubehagelig størrelse langs Italias adriaterhavskyst. De store bølgene kombinert med lange, grunne strender gjorde at jeg normalt rodde med god avstand til land for å unngå brytende bølgene.
		En typisk vinterdag ved Adriaterhavet. Kraftig vind og bølger som bryter høylydt over grunne strender. Temperaturen lå ofte bare noen få grader over frysepunktet. Også i Adriaterhavet ble det noen dager da jeg foretrakk å være landkrabbe.
		Med ujevne mellomrom passerte jeg mer eller mindre rustne skipsvrak. De fortalte meg at det ikke bare var jeg som hadde vært i havsnød. Når det blåser, bryter bølgene voldsomt langs den ubeskyttede grunne kysten. Hvis man skulle være så uheldig å få motorhavari eller av andre årsaker komme for nær land når uværet raser, er katastrofen nesten ikke til å unngå.
		Utenfor sandstrendene er det stedvis bygget moloer og steinbarrierer for å beskytte de badende mot bølgene. Steinene viste seg også å være tilholdssted for sjøpinsvin, en delikatesse man må betale dyrt for på restaurantene.
		Sjøpinnsvinene samler seg i store kolonier på stein og fjellbunn. Når sjøen var rolig kunne jeg sanke dem med hendene, men jeg måtte være forsiktig. Det er lett å stikke seg på de lange, spisse piggene. sjøpinnsvin er en delikatesse man må betale dyrt for på restauranter. Jeg kunne derfor ikke dy meg når luksusen bare lå der og ventet. Etter å ha fått dem opp i båten, delte jeg dem i to. Det meste av innholdet må fjernes. Det er kun rognen og noe rødt kjøtt på toppen som spises. Delikatessen nytes rå og smaker greit, men det er mye arbeid for lite mat.
		I Porto St. Giorgio ble jeg igjen liggende værfast. Seileentusiasten Fabio som jeg traff i havnen, tilbød meg å flytte inn i seilbåten hans. Det var ikke noe oppvarming i båten, men den var utstyrt med køye og ga god beskyttelse mot vind og nedbør. Selv om det var et par grader varmere i båten enn utenfor, lå innetemperaturen som regel godt under 10 grader. Fabio kom innom minst et par ganger om dagen for å prate og for å sjekke om alt var i orden. Hver dag tok jeg en tur utover moloen for å se om jeg kunne spore noen bedring. Men nei, havet gikk hvit så langt øyet kunne se og vinden blafret og slet i alt som var løst. Det tok hele fem dager før jeg kunne ta farvel med Fabio.
		Sammen med mine venner, Lino, Elio og Caserio i båtklubben i Circolo Nautico Termoli i Termoli. Jeg nådde frem til havnen deres sent på kvelden den 21. mars etter å ha kjempet i mange timer mot sterk motvind og høye bølger. Etter en hyggelig velkomst ble jeg innkvartert i klubbhuset med beskjed om ikke å forlate havnen før været hadde bedret seg. Da jeg forlot stedet tre dager senere hadde jeg skaffet meg nok noen venner og mange hyggelige minner.
		Bari er den største byen på den sydlige delen av Italias østkyst. Skulle jeg skaffe noe ekstra båtutstyr til overfarten fra Italia til Hellas så burde det skje her. Eller sagt med andre ord, det jeg ikke ville finner her, ville jeg neppe finne i noen av de andre byene jeg skulle passere på veien videre sydover. På grunn av den store kommersielle båttrafikken i Adriaterhavet trengte jeg en ekstra radarreflektor og en batterilanterne. På bildet har jeg festet den nye reflektoren og lanternen på en høy stang. Det var viktig å få disse punktene et par meter over havflaten slik at de kunne oppfattes på avstand. De andre lanternene båten var utstyrt med, befant seg kun noen centimeter over vannet.
		Jeg har nådd Otranto. Det var herfra jeg skulle starte overfarten til Hellas. En italiensk seiler jeg snakker med i havnen frarådet meg å gå til kystvakten for å bli registrert, noe man skal gjøre når man ankommer en ny havn. ”De vil stille deg for mange spørsmål og nekte deg å gå over,” sa han. Siden jeg har vanskelig for å lyve gjorde jeg som han sa. Jeg pakket ned flaggene, både det greske og det norske for ikke å vekke oppsikt og dekket deretter til båten med presenningen. To uker senere følte jeg at været var bra nok til å starte.
Tilbake