Frankrike

Vannveiene gjennom Frankrike

De franske kanalene går gjennom åkerlandskap og skoger, gjennom byer og landsbyer. Dette gjør det lett å proviantere og å finne et spisested, når jeg har behov for det. Små billige hoteller finnes det også en del av, men som oftest blir teltet slått opp ved en sluse eller i et skogholt. Det hender også jeg kryper under presseningen og sover i båten. Selv om jeg ikke snakker fransk er det få problemer og mye idyll, helt til jeg når Lyon. her ekter kanalmyndighetene meg å ro ned Rhône. De mener båten min er for liten for de store slusene og den sterke strømmen i Rhône. Når jeg ikke har noe språk å argumentere på hjelper det lite at jeg har passert ennda større sluser i Tyskland og at strømmen i Rhinen var minst like kraftig som i Rhône. Det ender med at jeg må frakte båten med bil fra Lyon til Marseilles.

Klikk på bildene under for å se dem i større format

	.	Passform. Slusene langs de små franske kanalene er trange. Fraktebåtene er tilpasset og dimensjonert etter slusekammerenes størrelse. De fleste slusene er mellom 5,1 og 5,2 m. brede. For å kunne gå inn i slusene må båtenes bredde ikke overstige 5 m. Lengden på slusene varierer mellom 30 og 38,5 m.
		På grunn av at det er blitt høst og mer regn i lufta har jeg fått hevet presenningen litt i bakkant ved hjelp av en liten planke. Dette gir meg plass nok til at jeg kan sove i båten selv når den er dekket til. Jeg har 15 – 20 cm luft over hodet og har det brukbart komfortabelt i nettet jeg har spent opp. Det er litt komplisert å komme inn og ut, men øvelse gjør mester. Etter hvert tilegnet jeg meg en brukbar teknikk.
		I Frankrike fikk jeg igjen besøk av min venn Arne Georlin fra Stockholm. Denne gangen skulle han være 10 dager. Kanalene førte oss gjennom skogsområder hvor vindpustene sendte virvler av høstblader over kanalen. Enkelte steder var laget av flytende blader så tykt at vi fikk følelse av å ro i en slags suppe.
		De fleste slusene betjenes av en slusevakt. Slusevakten har ansvar for et geografisk område og følger med båtene fra sluse til sluse. Når jeg har passert en sluse, kommer slusevakten en stund senere kjørende forbi meg på moped eller i en liten bil. Innen jeg har nådd frem til neste sluse, har han allerede åpnet portene slik at jeg kan ro rett inn. De fleste av disse slusene åpnes og lukkes manuelt av en slusevakt. For å ferdes på de franske kanalene og motta denne servicen ble jeg avkrevd en avgift på 270 kroner. Dette var etter at en vennlig funksjonær hadde regnet ut prisen med utgangspunkt i båtens størrelse. Oblaten jeg mottok ga meg tillatelse til å ferdes på de franske kanalene resten av året. Beløpet innbefattet også oversiktskart og diverse brosjyrer.
		Lunsjpause Jeg måtte innrette meg etter slusevaktenes arbeidstid. Den var fra syv om morgenen til klokken seks på ettermiddagen. Utenom denne tiden var slusene stengt. Jeg ble også raskt klar over lunsjpausen deres som varte fra klokken 12:00 til 13:30. Av praktiske årsaker ble min egen lunsjpause lagt til samme tidsrom. På slutten av dagen, når jeg avsluttet roingen, måtte jeg oppgi hvilket klokkeslett jeg skulle starte neste dag. Hvis det ikke var den samme slusevakten som skulle følge meg, ringet han til den som skulle overta for å gi beskjed om når og ved hvilken sluse den norske robåten Paflasmos skal starte neste morgen .
		En liten veibro sveives tilside slik at jeg kan passere.
		Turens høyeste punkt, 340 meter over havet, blir nådd den 2. november på kanal de la Marne à la Saône. Øverst, ved vannskillet, må jeg ro gjennom en 4820 meter lang tunnel. Slusevakten gir klarsignal. Tunnelen blir stengt for all annen trafikk til jeg har passert. Tunnelen er opplyst og er akkurat bred nok til at jeg kan bruke de vanlige årene.
		De små kanalene er forlatt. Jeg befinner meg her på den delvis kanaliserte floden Saône på vei mot Lyon. Elven er stor og bred, enkelte steder vider den seg ut til over 100 meter, en merkbar forandring fra de trange kanalene. Trafikken er liten. Jeg møter sjelden mer enn fem, seks båter i løpet av en dag. En liten medstrøm på cirka en kilometer i timen gjør det enkelt å ro. Når jeg stopper for å ta en pause eller spise, glir breddene sakte forbi. Som regel slår jeg opp teltet ved bredden eller sover i båten.
		Slusene i Rhône, som jeg hadde planlagt å følge fra Lyon til Marseille, er i motsetning til de andre slusene jeg har passert drevet av et privat selskap og ikke av staten. Jeg må ha tillatelse fra dette selskapet for å kunne ro ned Rhône. De mener imidlertid at båten er for liten til å kunne passere slusene, dessuten er båten åpen og mangler motor. Det hjelper ikke at jeg har rodd hele veien fra Norge, at jeg har fulgt Rhinen hvor strømmen er sterkere enn i Rhône og at jeg har passert større sluser enn de som ligger foran meg. Jeg er i ferd med å kapitulere og gi opp hele turen, men får til slutt, med mental støtte fra min kone, ordnet biltransport av båten til Marseilles og Middelhavet.
Tilbake