 |
Overfarten fra Italia til Hellas
Jeg ble til stadighet advart mot å krysse Adriaterhavet i den lille båten. Kystvakten sa endog at de vil taue meg tilbake til Italia og illegge meg en mulkt hvis de tok meg i et forsøk på å krysse over. |
Klikk på bildene under for å se dem i større format |
. | 15 liter vann på plastflasker burde holde i fem dager. I tillegg ble vannet i ballasttankene (10 liter) byttet ut med nytt, friskt vann. Det ville i nødsfall kunne brukes som drikkereserve. Selv om jeg ikke er noen stor Cola-drikker, gikk jeg også til innkjøp av seks liter Cola. Sukkerinnholdet og koffeinen kunne være god å ty til når jeg trengte ny energi. En del hermetikk som kunne spises kald, samt sjokolade og rosiner ble også innkjøpt. Bagasjen ble omplassert og overlevningsdrakten ble lagt frem slik at den skulle være lett tilgjenglig. |
 |
Klokken har blitt 04:00 den 12. mai 2006. Sjøen er behagelig rolig. Jeg heiser seilene og setter kursen mot Hellas ved hjelp av satellittpeileren. Det tar ikke lang tid før jeg oppdager at det er noe som ikke stemmer. Farten jeg holder er for lav. Fremdriften er på ca. en knop. Jeg firer seilet og setter meg ved årene. Da det lysner ser jeg at baugen peker mye mer nordover enn det den skulle selv om satellittpeileren forteller at jeg beveger meg mot sydøst. Da jeg tar en pause oppdager jeg at jeg driver sydover med cirka to knops fart. Jeg befinner meg midt i den streke havstrømmen som følger Italias Adriaterhavskyst. | |
 |
Allerede før jeg var halvveis, kunne jeg skimte Othonoi. Øya som er 400 meter høy lå som et Fata Morgana i disen foran meg og ventet. Jeg tok det som en liten seier da satellittpeileren endelig viste at jeg hadde passert midtsektoren. Hvis jeg skulle bli stoppet av kystvakten nå, vile den være gresk. Da ville jeg ikke bli bragt tilbake til Italia, men til Hellas. Vinden bragte meg behagelig fremover. Hittil hadde det gått langt bedre enn forventet. Humøret var på topp. |
|
 |
De mest interessante og dramatiske bildene på turen ble aldri tatt. Dette er det siste bildet jeg turte å ta under overfarten. Senere var jeg for opptatt med å berge båten og meg selv til å fotografere. Vinden og bølgene økte gradvis utover ettermiddagen. Jeg surret meg fast med et tau som jeg festet i båten i tilfelle jeg skulle falle over bord. Farten økt og pumpa måtte titt og ofte tas i bruk for å tømme båten for vann. De siste timene medførte full konsentrasjon. All energi var rettet mot å føre båten gjennom den urolige sjøen. Men takket være den økende vinden brukte jeg kun 18 timer på overfarten. | |
 |
Jeg ble tatt godt imot av Sotiris og Spiros på Othoni, Hellas vestligste punkt. Sotiris og Spiros som var kystvaktens representanter på den lille øya med kun 60 fastboende fortalte at de hadde havnet på Othonoi fordi de ikke kjente noen i byråkratiet som hadde nok innflytelse til å skaffe dem jobb noe annet sted. De regnet med å måtte være på øya i minst to år til før de kunne bli overført til en mindre isolert kyststasjon. Det at de fikk besøk av en roer fra Norge ble sett på som en stor begivenhet og et avbrekk i ensformigheten. Gjestfritt og sjenerøst tok de hånd om meg de tre dagene jeg var der. | |