Rivieraen vinterstid

Rivieraen består av fantastiske klipper, men ingen skjærgård å skjule seg bak. Været er ustabilt. Det veksler mellom stille og kulingbyger. Jeg prøver å nå en havn hver dag. Likevel ender det med at båten går rundt. Mye av innholdet forsvinner i bølgene. Jeg redder meg i land. Noen steiner i strandkanten medfører at det slås hull i båten i løpet av den påfølgende natten

Tilbake

Klikk på bildene for å se dem i større format

	.	Tre dager etter ankomsten til Marseille tok jeg mine første åretak østover i Middelhavet. Det var rolige og fine forhold da jeg forlot byen. Jeg nøt livet helt til jeg rundet Cap Croisette. Her var det slutt på landskapet som hadde beskyttet meg mot vinden og bølgene fra sydøst. Vannmassene kom rullende mot meg. Jeg slet! De store bølgene og den heftige vinden demper fremdriften til et minimum. Det var ingen hensikt å fortsette. Etter å ha tilbakelagt kun 12 kilometer hadde jeg fått nok. Jeg la om kursen og tok inn i en liten trang vik som var omkranset av noen få hus. Stedet var Callelongue, en liten havn uten andre overnattingsmuligheter enn den jeg rigget til i båten. Da jeg la meg til her slo bølgene over moloen foran i bildet. Jeg ble liggende værfast i tre dager før været hadde bedret seg såpass at jeg kunne fortsette.
		Kysten langs rivieraen består av et fantastisk klippelandskap hvor havet står på uten noen beskyttende skjærgård. Innimellom blir de loddrette steinveggen brutt av bukter med badestrender og turisthoteller. Selv de billige hotellene er dyre på Rivieraen. Jeg prøvde å ligge mest mulig i båten, men det vekslende været fikk meg ofte, til tross for kostnadene, til å søke inn i varmen bak beskyttende tak og vegger. Klippekysten gjør det vanskelig å legge til utenom etablerte havner, men det er ikke lenger mellom disse enn at jeg klarte å nå frem til en beskyttende molo hver dag.
		Toulon i desember Jeg ankom Toulon i solskinn og rolig sjø. Dagen etter brygget det opp til skikkelig uvær. I havet utenfor samlet skyene seg til en mørk, ugjennomtrengelig vegg. Skyene vokste og kom rullende innover. Straks etter slet vinden i palmene, vrengte paraplyer og satte adventsdekorasjonene som var hengt over gatene i svingninger. Det voldsomme regnet spylte fortauene rene for støv og mennesker. De få som var ute ble gjennomvåte i løpet av noen minutter. Jeg ble her i åtte dager til vinden hadde dempet seg såpass at jeg kunne ro videre. Tiden ble benyttet til å vandre rundt i byen som materialistisk og neonlysende var pyntet til julefeiring. Dekorasjonene og miljøet var fremmedartet og eksotisk for en som var vant til snødekte grantrær og julenisser.
		Jeg var utålmodig, syntes at fremdriften var i laveste laget. Det var blitt mange liggedager på grunn av dårlig vær. Hvis jeg skulle nå Hellas i løpet av sommeren, hadde jeg ikke tid til å være landkrabbe i for mange dager. Derfor la jeg ut i for dårlig vær. Jeg kjempet meg fremover mot vind og frådende bølger som sprutet over båten. Etter en halv dags slit hadde jeg kun tilbakelagt tre kilometer, en fremdrift som tilsvarer 500 meter i timen. Jeg kapitulerte og søkte ly inne i en bukt som dessverre viste seg ikke å være særlig egnet som nødhavn. Det var fredag den 13. januar, og det måtte jo gå galt.
		Dette bildet er tatt fra bukta hvor jeg hadde søkt nødhavn. En halvtime senere hadde bølgene kastet båten rundt, fylt den med vann og fortært alt som var løst. Jeg fikk berget meg i land og sikret båten med et tau slik at den ikke skulle forsvinne. Det var sent på ettermiddagen fredag den 13. januar. Nattetemperaturen på denne tiden gikk ofte ned mot frysepunktet. Gjennomvåt og kald var det ikke noe annet å gjøre enn å forlate båten og komme meg innendørs så fort som mulig. Hotell Robinson Crusoé, tre kilometer fra der jeg forliste, ble redningen.
		Bølgenes herjinger gjennom natten var ikke noe lystlig syn. Båten hadde ligget og slått mot en stein slik at en del av treverket var hugget vekk. Jeg kunne faktisk se inn i båten. Vareopptellingen viste at mye hadde forsvunnet i bølgene, Datamaskinen som lå i en veske oppunder taket i skottet bak hadde klart seg, men ikke strømadapteren til datamaskinen, og regulatoren til solpanelet hadde kortsluttet på grunn av saltvannet. Men det alvorligste var skaden på selve båten. Jeg var imidlertid aldri i tvil om at dette skulle gå bra. Problemer er til for å løses. Det tok meg en uke før jeg var på vannet igjen.
		Jeg gjorde meg bemerket i Cannes. Den lille norske robåten skilte seg ut blant de prangende luksusbåtene i marinaen. Jeg fant ut at den eneste likheten mellom min båt og de andre båtene måtte være at eierne akkurat som meg av og til sov ombord i båten sin.
		Etter å ha passert grensen til Italia ble jeg til stadighet stanset av kystvakten som trodde jeg trengte hjelp. Ofte lurte de på om jeg hadde fått motorstopp. Standardsvaret var at jeg fungerte utmerket, at jeg var ved god helse og at jeg ennå ikke hadde gått tom for drivstoff. De var ikke vant til roere og stusset litt over svaret før de skjønte at jeg snakket om meg selv. Deretter pleide de å gi meg noen formanende ord om å være forsiktig. Enkelte ganger tauet de meg til nærmeste havn på grunn av at de mente sjøen var for røff for den lille båten. Uansett hvor mye jeg protesterte så var det de som bestemte.
		Genova På grunn av dårlig vær og mye landligge langs den franske riviera følte jeg at tiden var i ferd med å løpe fra meg. Det var uvisst om jeg vil klare å nå Hellas i løpet av sommeren. Etter en del vurdering besluttet jeg derfor å få fraktet båten tvers over Italia til Adriaterhavet. På denne måten ville jeg unngå det tidkrevende stykket rundt sydspissen av Italia, med tåspiss og støvelhæl. Noen timer etter at tankene mine var luftet for ledelsen i Genovas roklubb og de hadde tatt noen telefoner for meg, var avtalen i boks.
Tilbake