Den svenske vestkysten

sverige

Den svenske vestkysten

Skjærgården på den svenske vestkysten begynner med Kosterøyene og består av et mylder av idylliske holmer, øyer og skjær som strekker seg sydover langs kystlinjen frem til Göteborg. Skjærgården danner en beskyttende barriere mot vestavind og nordsjøbølger. Mellom øyene finner man koselige viker og trange sund. Det er blå himmel og nærmest vindstille. Jeg stortrives og nyter tilværelsen. Men da jeg passerer Göteborg kommer værskiftet. To uker med sommeridyll er omgjort til minner. Lavtrykkene står i kø. Torden og vind med kuling styrke blir en del av hverdagen. Åpent hav uten noe å skjule seg bak og grunt vann krydret med stein og småskjær som bølger høylydt og skummende bryter over fører til at jeg får like mange dager på land som i båten. Rutinen blir to dager på land, så et par dager i båten før neste lavtrykk igjen pisker opp sjøen, og slik fortsetter det til jeg når Danmark.

Klikk på bildene under for å se dem i større format

	.	De første åretakene. Avreisedatoen var satt til 23. juni 2005, klokken halv åtte om morgenen. Det var ikke på grunn av at det var St. Hans jeg hadde lagt starten til denne dagen, men på grunn av skoleavslutting med elevene mine dagen før. jeg kunne ikke komme av gårde tidligere. Klokkeslettet var valgt etter å ha studert tidevannstabellen. Strømmen ville bevege seg i min retning de første timene av den lange reisen sørover. Det var greit å få med seg i starten.
		David og Goliat. Fire dager etter starten når jeg Tistler, en samling småøyer og skjær like ved grensen til Sverige. Her har jeg fortøyd ved siden av havseileren Cleo fra Son. Skipper Birger Knutsen med mannskap inviterer meg på middag og neste morgen en skikkelig frokost med egg og bacon. Dette ble mitt siste måltid i Norge. Kort tid etter passerte jeg grensen til Sverige.
		Så lenge jeg befinner meg i Skandinavia henger dorgesnøret etter båten. Denne fangsten, en fin sjøørret og en makrell har jeg tatt med kastesluk fra land. Disse fiskene hadde jeg fått i løpet av seks minutter, da måtte jeg gi meg. Det var nok både til middag og frokost dagen etter. På grunn av sommervarmen kan jeg ikke fiske mer enn jeg klarer å spise opp. Normalt pakket jeg fisken inn i tang og aleminiumsfolie og stekte dem på bålet.
		Kveldsstemning ved bålet. Det er godt å slappe av etter en drøy dags arbeid i robåten. Her befinner jeg meg på en liten holme like sør for Krokstadsudde. Så lenge jeg befant meg i Norge og Sverige nord for Göteborg tilbrakte jeg ofte kveldene på denne måten.
		Tidevann Da jeg våknet om morgenen ble jeg møtt av dette synet. Kvelden før lå båten og duvet behagelig i vannet. Jeg hadde valget mellom å vente seks timer på at tidevannet skulle løfte båten igjen eller selv prøve å rette den opp og buksere den ut på dypere vann. Jeg valgte det siste. Åren ble spent innunder. Straks etter hører jeg en spjærende lyd og et lite smell. Dermed var det gjort. Min egen dumhet. Årer er laget for å ro med og egner seg dårlig som brekkstang. Heldigvis hadde jeg med meg to par årer.
		Skagerak Syd for Göteborg hadde jeg ikke lenger noen skjærgård som beskytte meg mot de vestlige vindene. Stadig oftere bygget bølgene seg opp til størrelser jeg ennå ikke var blit vant til. Og værmeldingene gjenntok til stadighet seg selv ved å melde kuling og tordenvær. De mest interessante bildene ble dessverre aldrig tatt. Til det var jeg for opptatt med å beherske situasjonene som oppsto.
		Etter å ha rodd noen dager nedover langs det flate skånske landskapet nådde jeg Kullen, en odde full av bergvegger, facinerende grotter og trange viker. Stedet må rundes for å gå inn i Öresund. Her har jeg slått meg til i en trang sjakt for å slappe av og spise lunsj. Bergveggene reiser seg flere titalls meter rett opp på begge sider av båten. Heldigvis hadde jeg fint vær og rolig sjø da jeg passerte stedet. Området er nemlig kjent for sine sterke strømmer og urolig sjø. Et par dager tidligere da jeg lå værfast litt lengre nord hadde de målt opp til orkan styrke i noen av vindkastene her.
Tilbake