 |
Vannveiene gjennom Tyskland, Nederland og Belgia
En snau uke etter ankomsten til Tyskland når jeg Lübeck. Fra nå av skal jeg følge vannveiene gjennom hele Sentral-Europa til jeg når Middelhavet ved Marseilles. Kanalene er ikke utsatt for vind på samme måte som åpent hav. Kulingbyger og brusende bølger vil ikke lenger være en del av hverdagen. På kanalene skapes bølgene kun av passerende båter og noen få vakende fisk. Utfordringene vil dreie seg om andre ting, problemer jeg ennå ikke helt vet hva består i. Klikk på bildene under for å se dem i større format |
 |
. | Min venn Arne Georlin fra Stocholm var med som hjelperoer på flere strekninger av den lange turen. Første gang han mønstret på var i Lübeck. Med to stykker ombord ble hverdagen en annen. Vi byttet plass og status hvert 45. minutt, fra motor til styrmann. Noe som viste seg å være en ideel blanding av mosjon og hvile. Dessuten var det hyggeligere enn forventet å ha en fast samtalepartner til forandring fra de korte møtene med fremmede på nye steder hver dag. Etter to uker, da vi nådde Hannover, tok han farvel og returnerte til Sverige. |
 |
Schiftshebewerk Lüneburg Elbe-Seitenkanal er en effektiv og moderne kanal. Kanalen strekker seg rett gjennom landskapet som en hovedvei med steinsatte bredder uten naturlig vegetasjon. Flere steder er den lagt som akvedukt over veier og småkanaler. Det finnes bare to innretninger for å løfte oss de 61 meterne som er høydeforskjellen mellom Elbe og Mittelandkanal. Det ene er Schiftshebewerk Lüneburg, en skipsheis som løfter et vannbasseng med båtene hele 38 meter før portene åpnes foran oss og vi kan fortsette videre fremover. |
|
 |
Lekterne presser vannet forann samtidig som det dannes et dragsug inn mot midten av båten. Det gjelder å holde såpass avstand at man ikke blir dratt inn mot skipssiden. Etter at lekterne har passert skvalper bølgene frem og tilbake mellom kanalbreddene i minst 10 minutter. Det er ingen farlige bølger, men turbulensen gjør det av og til ubehagelig å ro. | |
 |
Jeg passerer utallige sluser. Normalt har de tyske slusene plass til to lektere og en liten fritidsbåt. Slusehøyden varierer, men ligger normalt på mellom fire til seks meter. I noen av slusene er turbulensen påtagelig. Spesielt gjelder dette når man blir sluset opp og vannet med bulder og stønn blir pumpet inn i slusekammeret. Behageligere er det når jeg blir sluset nedover, da forsvinner vannet gradvis under meg, uten store bevegelser. | |
 |
Reisen førte meg gjennom Ruhr, Tysklands industrielle sentrum og pengemaskin. Kanalene som tidligere var omgitt av åkrer, beitemarker og skoger er her erstattet med grå himmel og gigantiske industriområder, hvor røyken kommer drivende grågul og feit fra store skorsteiner. Raslingen fra løvtrærne er byttet ut med pesende hvin og mekanisk dur fra de petrokjemiske anleggene og luften er fylt med ubehagelige dufter og røyk. Det lille regnet som kom mens jeg var her, etterlot sorte ringer på båten når det tørket. Ruhrområdet kan på ingen måte betegnes som idyllisk. | |
 |
Morgendisen i Rhinen viser at temperaturen i vannet er høyere enn lufttemperaturen, et tydelig tegn på at det er blitt høst (midt i september). Vannet holder en hastighet på mellom fem og seks kilometer i timen. Strømmen tar tak i båten og fører meg nedover. Jeg veksler på å bruke årene til å justere retningen og å ro. I forhold til den farten jeg er vant til, varierer fremdriften mellom meget god og hurtig. Trafikken er hektisk. Store båter kommer på rekke og rad i begge retninger. De stamper seg oppover og fosser i god fart nedover for full maskin. |
|
 |
Etter en uke i Nederland passerte jeg grensen til Belgia på Zuid-Willemsvaartkanal, en koselig, liten kanal med minimal kommersiell trafikk. |
|
 |
Ved Reimst i Belgia ble jeg invitert til den lille Landsbyskolen for å fortelle om roturen fra Norge. Elevene viste seg å være et lydhørt publikum med mange interessante spørsmål, blant annet ble jeg spurt om jeg har sett hval eller hai på turen. Jeg tilfredsstilte deres eventyrlige forventninger da jeg fortalte at jeg faktisk hadde fisket og spist noen småhai. Senere mottok skolen jevnlige rapporter fra den videre ferden, og som takk jeg mottok jeg hilsner både i form av hyggelige smser og brev. | |
| Tilbake |