Hellas
Det var her min skjebne skulle besegles. Tidlig på morgenen den 13. februar 1977 steg jeg i land i Igumenitsa, den gang en knøttliten fergeby på vestkysten av Hellas. Etter nesten ni måneders vandring og en kort båttur hadde jeg nådd landet som på mange måter skulle bli mitt andre fedreland.
      For å nå Egeerhavet måtte jeg passere de greske fjellene. Sakte men sikkert beveget jeg meg oppover på sparsomt trafikkerte grusveier. Etter et par uker nådde jeg Katarapasset, som med sine 1705 m.o.h. er Hellas høyeste fjellovergang. Fjelltoppene rundt meg strakte sine snøkledde topper opp mot nesten 3000 meter. Det var vinter. Jeg opplevde både snøvær og isete veier. Så plutselig var fjellene lagt bak meg. Ikke lenge etter vandret jeg inn i Thessaloniki, Hellas nest største by. Det var her jeg traff Kiriaki. Hun som ett år senere skulle bli min kone. Etter tre dager i Thessaloniki fikk jeg innvilget et fire dagers besøk til munkerepublikken Athos, eller Agion Oros (Det hellige fjell) som grekerne kaller den autonome munkerepublikken nordøst i Hellas. Det var som å reise tilbake til middelalderen. Det var ingen veier, kun stier, mellom de 20 klostrene. Bare et av dem hadde innlagt elektrisitet, noe de fikk ved hjelp av et lite aggregat. Deretter bar det videre gjennom Thraki, den østligste av de greske provinsene. Den 6. april krysset jeg grensen til Tyrkia. En ny kultur med et nytt språk og en ny religion ventet.

Klikk på bildene for å se dem i større format                                                        Tilbake
Karneval i Ioannina   Etter tre dagers klatring innover i den greske fjellverdenen nådde jeg Ioannia, en universitetsby med ca. 60.000 innbyggere. Byen ligger fin til ved vestbredden av en liten innsjø, 520 meter over havet. Rundt Ioannina reiser det seg høye snøkledde fjell på over 2000 meter.
     Jeg nådde byen midt under karnevalsfeiringen. Barn løp skrålende og leende omkring i fantastiske kostymer mens foreldrene, mer ærverdige, slappet av på krakker eller rundt små bord i en av uterestaurantene.
gjeter   Apostolos Kitsios var 40 år gammel og gjeter. Jeg stoppet noen minutter ved bålet hans for å hvile. Vi delte et appelsin og pratet ved hjelp av fakter og tegneblokk. Om vi ikke forsto alt så var vennligheten og de strålende øyene hans ikke til å ta feil av, jeg var velkommen. "Pårrrrr, pårrrrr, zakkk, zakk, zakk, zakk - pårrrrr!" sa han da jeg forlot stedet. Det var sauene han snakket til.
hule   Jeg hadde forlatt veien og begitt meg inn i den greske fjellverdenen via en sti da jeg utpå kvelden kom frem til denne hula. Det regnet fremdeles så hvorfor ikke? jeg bega meg inn og fant stedet ypperlig egnet til overnatting. Hula var vid og stor. Den lå noen meter oppe i en liten fjellvegg med utsikt utover landskapet omkring. Bunnen var flat og dekket med et lite sandlag som var blandet med gamle, inntørkede geite-ekskrementer. Teltet ble satt opp innerst inne. Det kunne ikke sees fra utsiden, men det var god utsikt utover.
Eseltransport   Det var mange som stoppet og tilbød skyss, men det var bare Thasvohi Ioanni jeg takket ja til. det var sekken min som ble tilbudt plass på et av de to muldyrene hans. Vi slo følge et par kilometer til han tok av fra veien for å følge en sti oppover i fjellene.
Meteora   Metéora-klostrene ligger på toppen av noen steile klipper som reiser seg opptil 300 meter over Piniossletta. Jeg så de merkelige fjellformasjonene to mil før jeg nådde stedet. Metéora betyr "de i luften svevende". Klosteret har med rette fått dette navnet. Rundt og under bygningene kretset det rovfugler. Opprinnelig var det 24 klostre, nå er kun fire av dem bebodd. St. Nikolaos-klosteret, som jeg har tegnet, er et av de fire klostrene som fremdels var bebodd.
forelsket   Plutselig sto hun ved siden av meg. Hun snakket flytende engelsk og het Kiriaki. Hun hjalp meg med det vanskelige greske språket, oppklarte en misforståelse og fulgte meg til et vaskeri. Jeg hadde nemlig feilaktig funnet fram til et renseri med de skittene klærne mine. Dagen etter gjorde jeg et intervju med henne om gresk kvinnesak for Norsk Ukeblad. Lite ante jeg da at dette møtet skulle forandre livet mitt totalt . Mindre enn et år senere var vi gift og bodde sammen i Norge, noe vi fremdeles gjør. Hun kan uten tvil betegnes som den viktigste suveniren fra den lange spaserturen, som på grunn av kjærligheten endte i Iran og ikke i India som planlagt.
Simonos Petras-klosteret på Athos   Jeg fikk oppholdstillatelse til et fire dagers besøk i munkerepublikken Athos som ligger på en halvøy øst for Thessaloniki. Naturen på halvøya er vill og uberørt. På østsiden er krattene nesten ugjennomtrengelige og på sydvestsiden hever klippene seg bratt opp fra Egeerhavet. Øverst på klippefremspringene klamrer klostrene seg fast. Et slikt kloster er Simonos Petras-klosteret. Det har fått navnet etter disippelen Peter. Han var urokkelig som klippen i sin tro - en klippe hvorpå man trygt kunne reise en kirke.
Mellom de fleste klostrene fantes det kun gangstier, ypperlig for en vandrer. Jeg var stadig i bevegelse fordi tillatelsen ga meg kun lov til å oppholde en natt per kloster.
Megistis Lavras   Megistis Lavras er det eldste og mest betydningsfulle av klostrene på Athos. det ser ut som en liten by og ligger på halvøyas sydligste del, ved foten av det hellige fjell, Athos, som republikken er oppkalt etter. Jeg overnattet her sammen med 45 munker. Klostret inneholder en verdifull samling av gamle, religiøse skrifter, 3000 håndskrevne bøker og pergamentruller. Det eldste skriftet stammer fra det 4. århundre, mange andre fra det 6., uerstattelige ting som ikke finnes andre steder.
    Tilbake