Iran
Jeg passerte grensen til Iran på en liten grensestasjon i det sydøstlige hjørne av Tyrkia. På begge sider av grensen er det kurdiske bosetninger. Noen få mil lengre syd ligger grensen til Irak, også her bor det kurdere. Jeg befant meg i hjertet av Kurdistan. Problemet er at det kurdiske området er delt mellom fire land: Tyrkia, Iran, Irak og Syria. På grunn av redsel for at kurderne skal løsrive seg og danne sin egen stat ble, og blir fremdeles denne folkegruppen undertrykt av styresmaktene i de respektive landene. Få nordmenn kjente på dette tidspunkt til konflikten. Det kurdiske problemet hadde ennå ikke nådd nyhetssendingene i Norge.
      Året var 1977 og Sjah Reza Pahlavi styrte fremdeles Iran med jernhånd. Det skulle ennå gå 1 1/2 år før sjahen ble styrtet og prestestyret overtok makten.
     Noen dager etter at Teheran var nådd tok jeg imot Kiriaki på flyplassen. I en hel måned nøt vi det fascinerende landet og hverandre. Foruten Teheran besøkte vi det eventyrlige Isfahan, som fra 1625 til 1722 var Persias hovedstad, Shiráz og det historiske Persepolis.
      Planene mine om å vandre videre mot India ble omgjort. Den lange fotturen fikk sin lykkelige slutt da jeg bestemte meg for å bli med Kiriaki tilbake til Hellas. Etter to uker forlovet vi oss og et halvt år senere giftet vi oss i Norge.
      Et kapittel i livet var slutt og et nytt kapittel var i ferd med å begynne.


Klikk på bildene for å se dem i større format                                                                 Tilbake
Iranske kurdere   De første kilometerne i Iran fikk jeg skyss med en skranglete pickup. Jeg fikk tildelt plass bak på lasteplanet sammen med disse to alvorlige, stolte og godt bevæpnete, men vennlige kurderne.
tildekkede damer  

De så redde og skremte ut i ansiktene. De gangene jeg prøvde å hilse snudde de seg bort og trakk tørklet ennå tettere rundt hodet. Jeg så dem sjelden alene, som regel kom de i flokk. Når de var ute sammen med mannen, gikk de et par skritt bak ham.
 
Picnik i Teherans bypark   Teheran, 44 grader i skyggen. Solen steker. Hver eneste skyggeflekk blir utnyttet. Vindpustene føles som luftstrømmer fra varme stråleovner.
     Etter arbeidstid flykter innbyggerne til skyggene i den store byparken. De har med seg tepper, litt enkel mat, vannmeloner og en samovar. Familiefaren tar i tillegg gjerne med seg vannpipa. Hver dag søker det mennesker til parken, men ikke i slike mengder som på fredagene, muslimenes fridag.
     Også jeg og min greske venninne, Kiriaki, som var kommet til Iran for å møte meg, søkte til parken. Her sitter hun til høyre sammen med en iransk familie.
historieforteller   Fortellerkunsten har lang tradisjon i Iran. I 1977 kunne vi fremdeles støte på disse tradisjonelle underholderne. De beveget seg fra tehus til tehus hvor de livberget seg ved å fortelle gamle legender og eventyr. Klærne og hattene de bar var fargerike og mange av dem hadde både langt hår og skjegg. De brydde seg ikke om penger og materielle goder. På mange måter var de en slags iranske hippier.
Isfahan   Det er blitt sagt om Isfahan at den er halve verden. Kanskje er det en overdrivelse, men byen er utvilsomt noe av det vakreste jeg har sett. Fra 1625 til 1722 var Isfahan Persias hovedstad. De vakreste bygningene er fra denne tiden. Man har følelsen av at byen er bygget av keramiske fliser. Utrolige moskeer og palasser står side om side. Ornamentene slynger seg i hverandre i en frodighet og mangfoldighet uten like. jeg følger ornamenten med øynene til de forenes med hverandre et sted høyt over meg. Hovedfargene er blått, turkis og grønt. Imellom det kjølige blågrønne glimter det i varmt gull. Rundt kantene er det border med kalligraferte arabiske skrifttegn, hvite tegn på dyp blå bunn. Ikke en eneste liten kvadratmeter er udekorert.
Masjid i sjah moskeen i Isfahan   Isfahans mest berømte bygning er Masjid-i-Sjah, kongens moské. Den ble bygget på første halvdel av 1600-tallet etter ordre fra Sjah Abbas den store. Det tok 55 år å fullføre den. Moskeen er et stort bygningskompleks bestående av flere bygninger som kranser en åpen plass. Kuplene er bygget i to lag med et luftrom mellom. Dette er med på å regulere temperaturen. Det er behagelig her både sommer og vinter. Hovedkuppelen er utvendig 52 meter høy, innvendig er den 38 meter. Alt er dekorert med malte keramikkfliser.
Kunsthåndtverker i Isfahan   Isfahan er i tillegg til sine fantastiske moskeer og arkitektur også kjent for sitt kunsthåndtverk. Håndtverkerne sitter ute på fortauene, foran sjappene sine. Her lager og selger de produktene. Det er mye metallarbeid, men også tepper, tekstiler og keramikk.
teppeveversker   En viktig inntektskilde for Iran er kvinnenes teppeproduksjon. Vi er innom en landsby like utenfor Isfahan hvor vi får overvære arbeidet.
     Mor og døtre sitter ved siden av hverandre og knytter. De øvede fingrene føyer hurtig og lett nye knuter til de gamle. Om et år vil kanskje teppet være ferdig. Da vil det bli sendt til Isfahan. Det vil havne i en teppeforretning og kanskje bli kjøpt av en rik turist. Senere vil eieren stolt be sine venner til seg. Med ærefrykt vil de trå på det persiske teppet. Samtidig sitter noen fattige iranske kvinner og knytter videre, slik deres mødre og bestemødre har gjort før dem. De arbeider fra tidlig morgen til sent på kveld og forblir like fattige. Selgeren inne i byen tjener vesentlig mer og har penger nok til å dra på piknik i byparken. Det er det siste leddet i kjeden, kjøperen, som høster fordelene og får lovordene for handelen. Hans venner kan ikke annet enn å berømme og skryte av hans gode smak.
Detalje fra Pesepolis   En relieffdetalj fra det som er igjen av Persepolis.
I år 331 f.Kr. brenner Persepolis. Takene som var av tre tar fyr. Steinsøylene sprekker og ødelegges på grunn av varmen. Folk flykter. Alexander den store har på sin erobringsferd østover nådd Persepolis, et av perserrikets mest fantastiske bygningskomplekser. Perserriket var nå på toppen av sin glansperiode. I øst strakte riket seg inn i India og i vest til Svartehavet, Middelhavet og Nilen.
     Hva var så Persepolis? De lærde strides. Det man vet er at stedet ble planlagt og tegnet av Darius I ca. 500 år før vår tidsregning og at konger har oppholt seg her.
Kongegravene utenfor Persepolis   Noen kilometer nordvest for Persepolis ligger fire eldre kongegraver, og i tilknytting til gravene dette gigantiske relieffet. Min, den gang greske venninne Kiriaki, nå min kone, befinner seg nede i høyre hjørne, og gir et inntrykk av de veldige dimensjonene.
    Tilbake