Tyrkia
Et nytt land med en fremmed kultur, nytt språk og en ny religion ventet meg da jeg passerte grenseelven Evros ved Kipi. Snart skulle jeg legge Europa bak meg og tre inn i en ny verdensdel. Tyrkia, 2 1/2 ganger større enn Norge, har kroppen sin i Asia og en liten finger i Europa.
    10 dager etter grensepasseringen nådde jeg Istanbul, også kjent som Byzantium og Konstantinopel
- tre navn som minner oss om en bys (og et lands) eventyrlige historie. Byzantium, en dorisk koloni grunnlagt for 2600 år siden. Konstantinopel, bygd som et nytt Roma på syv høyder, og i år 330 gjort til hovedstad for det østromerske riket. Istanbul, en levende storby på grensen mellom Europa og Asia.
    Takket være den fire år gamle brua over Bosporus kunne jeg gå fra Europa til Asia. Noe trygt og godt ble forlatt. Jeg følte meg usikker på grunn av alle advarslene jeg hadde fått sammen med de utbroderte skildringene om hva som kunne skje meg i Tyrkia. Selv om jeg opplevde mer skepsis her enn i Hellas, var de fleste tyrkere gjestfrie og hyggelige og ofte spanderte de te på meg. Jeg ble for det meste møtt av vennlige mennesker. Det bør likevel tilføyes at til tross for den generelle gjestfriheten, ble jeg robbet to ganger og ved en anledning tatt til fange av militæret i løpet av de tre månedene jeg befant meg i Tyrkia.
    Frem til Ankara brukte jeg kun føttene som fremkomstmiddel. Fra Ankara ble gåingen videre mot Iran i stor grad erstattet med buss. Hovedårsaken til dette var at jeg hadde avtalt å treffe min nyervervede greske venninne, Kiriaki, i Iran under sommerferien. Jeg hadde derfor ikke tid til å gå hele veien hvis jeg skulle nå frem i tide. Enkelte vandringsdager ble det likevel tid til, bl.a. gjennom det trolske landskapet i Kappadokia hvor mange bor i klippeboliger de selv har hakket ut i de løse stein- og fjellmassene. Jeg vandret også gjennom deler av tyrkisk Kurdistan, i grenseområdene mot Iran og Irak.

Klikk på bildene for å se dem i større format                                                        Tilbake
oksekjerre   Oksespann ble etter hvert et vanlig syn. Dyrene var sene og diltet bedagelig fremover. De stoppet og hvilte for så etter en stund å rusle videre. Oksene bestemte selv tempoet og brydde seg lite om ropene og slagene fra eieren.
Moskeen i Kesan   I Kesan, en liten by i den europiske delen av Tyrkia, ble jeg invitert inn i en moské for å overvære en av bønnene. Det hele begynte ved at jeg satt på et gatehjørne og tegnet moskeens hvite minaret som stakk opp over hustakene. Som sedvanlig samlet det seg nysgjerrige unger rundt meg. Snart begynte også eldre mennesker å stoppe opp, og til slutt kom mullah'en. Han betraktet tegningen, smilte og var godt fornøyd. Vi utdypet vår sympati for hverandre. En engelsktalende gutt som var tilstede fungerte som tolk. Dermed var jeg invitert.
Skopusser   Jeg har stoppet i Tekirdag, en liten by i den europeiske delen av Tyrkia.
Skopusseren Nasmi pusser sandalene mine. Han kunne noen tyske gloser så vi satte oss ned og pratet en stund. Arbeidet gjorde han gratis fordi han regnet meg som en venn. Det bør tilføyes at dette ikke var de skoene jeg gikk med til daglig. Sandalene brukte jeg kun når jeg hadde satt fra meg sekken for å ta en hviledag.
vei   En dag forlater jeg asfaltveien for å følge noen små veier over til en annen hovedvei.
Det er kun fire mil, så jeg vil fint klare det i løpet av dagen. Veiene er av en slik standard at de, med unntak av noen små strekninger, er ufremkommelig for vanlige biler. På den annen side er de ypperlige for en fotgjenger. Når jeg spør om veien, får jeg aldri noe eksakt svar, de bare peker ut retninger. Jeg følger min egen nese over steppene, gjør et par feilskjær, men finner frem.
Istanbul   Istanbul, Bysants, Miklagard, Konstantinopel, - fire navn som minner oss om en bys eventyrlige historie. Bysans, en dorisk koloni grunnlagt for 2600 år siden, Miklagard, vikingenes navn på byen. Konstantinopel, bygd som et nytt Roma på syv høyder, og i år 330 gjort til hovedstad for det østromerske riket. Istanbul, en levende storby.
      Livet i den gamle bydelen er pulserende og bråkete. Jeg presser meg frem mellom salgsboder og verksteder, som delvis har flyttet ut i gatene. Selgere roper ut og fallbyr alt fra kringler og klesklyper til gullsmykker og potensmiddel.
Istanbul   I Istanbuls folkevrimel stikker det opp høye tårn av pappesker, sekker og kasser. De beveger seg og kommer vandrene mot en. Det er bærere, byens arbeidsmaur. De lesser på seg utrolige bører som ofte er langt større enn dem selv. De er nødvendige i de trange gatene der bilene ikke kommer frem. Bærerne svetter og sliter for å tjene noen skillinger til dagens brød og er lykkelige hver gang de får et oppdrag. Ofte er dette arbeidsledige menn. Mennene flokker seg i grupper foran kaféene. Der står de dag ut og dag inn og venter på at en arbeidsgiver skal komme og plukke ut nettopp ham til en jobb.
Døvstumme Rüstem   Rüstem Lokman. Jeg traff ham i en park i Pendik, et lite tettsted ved Marmarahavets bredd. Han er døvstum. Etter å ha fremført noen gurglelyder tar han frem en lapp og skriver: Where do you come from? Da jeg svarer Norvec, stryker han over navnet og skriver NORGE og tilføyer på norsk: Jeg er døvstum. Deretter prater vi sammen via papir og blyant på engelsk. Han har vært døv fra fødselen og har aldri vært utenfor Tyrkias grenser. Hvordan han har tilegnet seg sine språkkunnskaper forblir et mysterium jeg aldri har fått svar på.
Skeptiske tyrkere   Like før jeg når Anatolia, den tyrkiske høysletta, blir jeg ropt tilbake av noen nysgjerrige menn på en kafé som vil spandere te. Praten går så godt det lar seg gjøre ved hjelp av tegn og fakter og de få tyrkiske glosene jeg har tilegnet meg. Ingen vet hva Norge er. De lurer på om det er i Spania. Jeg tegner europakartet for dem og forklarer, men jeg har på følelsen at de ikke blir noe særlig klokere.
      Etter hvert dreier samtalen over på religion, et ømtålig tema. Som europere regner de meg automatisk som vanntro, og noen eldre menn forlater demonstrativt stedet.
Kapedokia   Merkelige fjellformasjoner i gulbrunt og grått strakte seg opp i landskapet rundt meg. Det så ut som om klippene hadde grodd opp av den sandholdige grunnen de sto på. Ennå merkeligere var det å se mennesker lukke opp en dør og forsvinne inn i disse klippene eller at steinveggene åpnet seg for å slippe ut flokker med barbente unger som kom løpende mot meg for å tigge penger.
      Jeg hadde følelsen av å befinne meg på en annen planet, men stedet var Cappadocia midt på Anatolia, den tyrkiske høysletta.
Kurdistan   Her er jeg i hjerte av Kurdistan, langt inne i de tyrkiske fjellene, nær grensen til både Iran og Irak. Etter å ha blitt invitert fulgte jeg kurderen Salih Tugan til den lille boplassen hvor storfamilien hans holdt til. Stedet lå godt gjemt på over 2000 meter over havet og bestod av noen få jordhytter.
      Jeg ble godt mottat. Etter en gjestfrid kveld, hvor jeg delte både te og mat med dem, rullet jeg soveposen ut på jordgulvet mellom trippend høns og noen av familiens menn. Neste formiddag fulgte Salih meg ned av fjellene igjen, og en dag senere krysset jeg grensen til Iran.
    Tilbake