Tyskland & Benelux
Grensen til Tyskland ble passert ved Paddeborg 26. juni 2005. Sommervarmen gjorde seg sterkt gjeldende, selv øldrikkende tyskere i skyggen svettet. Jeg fulgte små veier som førte meg gjennom landbruksområder, landsbyer og tettbebyggelser. Som regel fant jeg nattely i le av noen trær eller ved et skogsholt. Jeg passerte grensen til Nederland, vindmøllene og kanalenes land 10. juli. Her fulgte jeg vestkysten sydover og forserte Afsluidijkt, den tre mil lage diken som beskytter landet fra Nordsjøen. Senere tilbrakt jeg et tre uker hos mine venner Harry og Irene i Soest, mens jeg ventet på nye støvler fra Alfa skofabrikk i Norge.
Da jeg nådde Belgia forandret veiene seg fra rette snorer til svingete, bulkete bånd som fulgte det bakkete landskapet, en fin forandring fra de flate slettene i Nederland. En uke senere befant jeg meg i byen Luxembourg hvor jeg ved en feiltagelse bestilte rom på et bordell. Dagen etter, den 30. august passerte jeg grensen til Frankrike.
Klikk på bildene for å se dem i større format Tilbake
Grensen til Tyskland ble passert ved Paddeborg 26. juni 2005. Sommervarmen gjorde seg sterkt gjeldende, selv øldrikkende tyskere i skyggen svettet. Jeg fulgte små veier som førte meg gjennom landbruksområder, landsbyer og tettbebyggelser. Som regel fant jeg nattely i le av noen trær eller ved et skogsholt. Jeg passerte grensen til Nederland, vindmøllene og kanalenes land 10. juli. Her fulgte jeg vestkysten sydover og forserte Afsluidijkt, den tre mil lage diken som beskytter landet fra Nordsjøen. Senere tilbrakt jeg et tre uker hos mine venner Harry og Irene i Soest, mens jeg ventet på nye støvler fra Alfa skofabrikk i Norge.
Da jeg nådde Belgia forandret veiene seg fra rette snorer til svingete, bulkete bånd som fulgte det bakkete landskapet, en fin forandring fra de flate slettene i Nederland. En uke senere befant jeg meg i byen Luxembourg hvor jeg ved en feiltagelse bestilte rom på et bordell. Dagen etter, den 30. august passerte jeg grensen til Frankrike.
Klikk på bildene for å se dem i større format Tilbake
 |
. | Bildet viser en gammel fraflyttet bondegård ved Wischhafen i Nord-tyskland. Jeg kom tilfeldig over stedet under en sykkeltur noen år tidligere. Den gang var stedet bebodd av en middelaldrende mann, Wilfried Biester. Han hadde funnet et fristed og gratis bosted i det falleferdige huset. Jeg var i tvil om han bodde her fremdeles, men stakk innom for å undersøke saken. Det var ingen tilstede da jeg ankom, men noen timer senere, etter at jeg hadde krøpet i soveposen, hørte jeg plutselig liv. Det ble et hyggelig gjensyn med Wilfried. |
 |
Teltet mitt (hvis det kan kalles telt) virket lite og puslete blant de store, moderne campingvognene som gjerne var supplert med et stort hyttetelt. Om kveldene satt de stolte eierne på stoler og så på farge-TV mens jeg lå bak et beskyttende myggnett og tittet på insekter og smådyr. På grunn av den enkle soveplassen vekket jeg oppsikt når jeg overnattet på en campingplass. Mange samlet seg for å se hvordan jeg krøp inn i teltet. Ofte kom det også folk bortom for å se hvordan jeg lå etter at jeg hadde kommet meg inn. Dette var til tider plagsomt. Av denne grunn trivdes jeg best i små skogholt eller bak noen trær. | |
 |
Av og til var det godt å ta av seg støvlene, strekke seg ut og lufte tærne. Føttene var godt herdet etter lange turer på asfalt før jeg startet på den lange gåturen. Jeg unngikk derfor såre føtter og ubehagelige vannblemmer. Dessuten hadde jeg bra fottøy, skikkelig marsjstøvler sponset av Alfa skofabrikk. | |
 |
Jeg bodde nesten tre uker hos mine gode venner Harry og Irene Witte i Soest, Nederland. jeg hadde truffet dem i Belgia noen år tidligere på en av mine sykkelturer. Grunnen til det lange oppholdet var at jeg ventet på nye støvler fra Alfa skofabrikk i Norge. Jeg viste ikke at skofabrikken nettopp var brent ned til grunnen. Likevel klarte de etter en stund å skaffe meg nye støvler. De hadde på forhånd satt til side noen par for å sendes meg når jeg ba om det. | |
 |
Jeg traff Ru Niemeijer ved Limburg, en smal nederlandsk provins som presser seg inn Belgia. Hun var 70 år den gang da jeg tok henne igjen der hun gikk foran meg på veien. Vi begynte å prate og det ble til at hun inviterer meg hjem til den lille leiligheten. Ru fortalte at hun var kunstner, tramper og katolikk. 53 år gammel satte hun seg på en sykkel og syklet til Roma. Her fikk innpass til Vatikanet hvor hun ble engasjert til å lage dekorasjoner. Ellers levde hun i telt og spiste på fattighus sammen med Romas tiggere. I tillegg til dekorasjonene hun utførte for Vatikanet livberget hun seg ved å selge små tresnitt som hun selv produserte. Ett år senere etter dette første møte får jeg brev fra Ru. Noen velbeslåtte mennesker har spandert en flyreise på henne til Israel. Vel fremme kjøpte hun en barnevogn til telt og bagasje og begynte å rusle langs veiene, i for henne et hellig land. Den spreke 71 år gamle damen skrev om en flott vandring og om plassene hvor hun hadde sovet ute. Hun skrev at det gikk sakte fremover, ca. to mil per dag, og at hun nådde Nasarett etter 12 dager, et mål hun hadde drømt om hele sitt liv. |
|
 |
Det som gjør Luxembourg interessant er kanskje mest av alt beliggenheten. Fra gammelt av lå byen oppe på en klippe, Bockklippen. senere har byen bredt seg utover og krabbet over den trange Pétrussedalen, som nå ligger midt i byen. Det er grønt, frodig og stille her nede. Folk sitter på benker og slapper av, eller spaserer langs stiene som krysser frem og tilbake over en liten, frisk bekk midt i dalen. Klippeveggene reiser seg steilt opp fra den flate bunnen. Det eneste som vitner om byen ovenfor, er tårnet på Notre-Dame-kirken som man enkelte steder kan se over klippekanten og bruene som binder sammen den gamle og nye bydelen. Parken er et romantisk sted, fjernt fra byens larm selv om den ligger midt i den. Jeg bestemte meg for at hvis jeg noen gang skulle få en kjæreste så skulle jeg ta med henne hit. Kanskje er det på tide å besøke parken sammen med min kone som jeg nå har vært gift med i over 30 år. |
|