Forord

Denne boken er om en drøm som ble virkelig. Grunnen til at turen ble gjennomført, skyldes blant annet min redsel for å sitte som gammel mann i en stol og angre på ting jeg ikke hadde gjort. Jeg måtte prøve. Hvis det ville vise seg at turen skulle bli for tøff, så hadde jeg i hvert fall gjort et forsøk.       

Det er lett å romantisere en slik tur. Selvsagt har det vært mange fine opplevelser og stunder. Det har vært dager med idyll og glede, men det har også vært slit, mismot og kamp mot elementene og dager da fingre og hender verket. På mange måter kan man sammenligne roturen med en kortversjon av livet. De forventninger man har, blir aldri helt slik man hadde tenkt. Utfordringene kommer på rekke og rad. Noen stunder har vært så fulle av glede at man føler at hele livet er verdt disse øyeblikkene, andre perioder preges av skuffelser og slit. Slik også med turen. Underveis løser man problemer og lærer nye ting. Reisen har tilført meg opplevelser jeg ikke hadde fra før. Man går i land som et rikere og mer erfarent menneske.

Det mest positive med turen er kanskje all vennlighet og hjelpsomhet jeg har møtt underveis. Nesten uten unntak ble jeg ønsket velkommen når jeg la til på et nytt sted. Det har blitt mange hyggelige samtaler. Jeg ble spandert på mat og drikke og ofte invitert hjem for å overnatte hos private eller i en nabobåt med lugar. Spesielt de gangene det var kritisk og jeg trengte hjelp, var det alltid noen der som stilte opp for meg. Turen har gitt meg troen på det gode i menneskene. I den alderen jeg er kommet opp i (55 år da jeg startet) anså jeg det for å være vanskelig å etablere god kontakt med fremmede mennesker. Der tok jeg feil, turen har skaffet meg mange nye venner.

Det hendte jeg lurte på hva som var hensikten med å slite meg frem på den måten jeg gjorde. Hvorfor kunne jeg ikke roe meg ned og heller bruke tid og krefter på å perfeksjonere meg i den lærerjobben jeg trivdes i eller på samværet med de nærmeste? Jeg vet ikke. Det er ikke slik jeg er. Jeg liker utfordringer og elsker friheten til å bestemme over meg selv. Jeg finner liten glede ved å sitte og stirre inn i en tv-skjerm og jeg misliker det når dagene ligner så mye på hverandre at de glir sammen til en intetsigende kjede av repetisjoner. Det var et slikt mønster jeg ville bryte opp fra, men det betyr ikke at det ikke var stunder da jeg savnet den forutsigbare tryggheten og de faste rutinene. Spesielt dukket lengselen etter en lun stue og en myk seng opp når jeg slet som verst, når jeg var våt, kald og sliten, når jeg lå landfast og ventet på å komme videre eller når byråkrati og regler stakk kjepper i hjulene for den videre fremdriften. Men jeg angrer ikke. Turen er en berikelse jeg ikke ville ha vært foruten.

Reisen mot Hellas har aldri vært ment å være noen atletisk eller sportslig utfordring. Tanken var å ro så lenge jeg orket eller hadde lyst hver dag. Denne friheten var en viktig del av filosofien bak turen. Jeg mener at de fleste mennesker kan gjennomføre en lignende reise, vel å merke hvis man finner glede i å ferdes langsomt og har tid nok.

Tilbake til BØKER