Med robåt fra Norge til Hellas
380 døgn i storm og stille

S M A K E B I T E R

Ved å gå inn på linkene under finner du noen utdrag fra boken:

 
Båtklubben i Termoli
.
Etter en meget anstrengende økt var det godt å slappe av i båtklubben i Termoli

Slitsomt

Siden været fremdeles er ustabilt, prøver jeg å nå en havn hver kveld. Det er godt å ligge i le av beskyttende moloer når det blåser og bølgene slår mot land. Havnene har hittil ligget relativt tett, men fra Ortona og sydover blir det plutselig lengre avstand mellom dem. Første distanse, fra Ortona til Punta Penna de Vasto er på 34 kilometer, deretter er det 36 kilometer til Termoli. Det er noen kilometer lenger enn de dagsetappene jeg er vant til. Den første dagen går som en lek. Det er nærmest havblikk. Jeg er fremme et par timer før forventet og er godt fornøyd både med meg selv og tilværelsen. Neste etappe starter bra, selv om det går litt tregere enn dagen før. Tåka ligger tykk og tvinger meg de første timene til å følge stranden. Så klarner det plutselig opp. Sola skinner. Jeg tar av meg både jakke og lue før vinden øker. Vinden kommer etter hvert rett i mot. Bølgene topper seg. Jeg kjemper meg fremover og håper at det snart skal bli bedre, selv om all erfaring tilsier det motsatte, at vinden heller enn å spakne vil øke på utover ettermiddagen. Det er fremdeles en drøy mil igjen til Termoli. Jeg er sliten, biter tennene sammen. Jeg kan ikke stoppe for å hvile uten å bli blåst bakover, må bare fortsette! Det går mer på vilje og stahet enn reelle krefter. En liten stund lurer jeg faktisk på om jeg skal snu og ro tilbake til havnen i Punta Penna selv om distansen er den dobbelte av distansen frem til Termoli, men slår det fra meg. Jeg anser det som et nederlag å måtte snu. Fremdriften er minimal. Jeg slutter å tenke, prøver bare å holde en fast rytme. Det går utrolig langsomt mens sjøspruten pisker meg våt. Lemmene og kroppen verker. Til slutt bestemmer jeg meg for å ta en sjokoladebit og en slurk av mineralvannflaska hver annen time for å få litt energi. Jeg kan ikke stoppe oftere av redsel for å drive for langt tilbake. En del av distansen ror jeg innenfor barrierene som er laget for å beskytte badegjestene mot havet utenfor. Barrierene demper bølgene, men ikke vinden. Meter for meter presser jeg meg framover, mens jeg tenker på Ulmar Ulvans beskrivelse av korrekt roing. Ulmar var han jeg kjøpte båten av. Han sa at det mest effektive var å bruke lange seige tak uten rykk og napp. Jeg prøver så godt jeg kan.
            På forhånd hadde jeg regnet med å være fremme i Termoli i god tid før sola gikk ned, men innen jeg når frem til moloen rundt den kommersielle havnen, er det blitt mørket. Jeg bestemmer meg for ikke å tenne lanternene før jeg har kommet så nær moloen at den gir le for vinden. Det viser seg at jeg må helt innunder de store steinene, kun et par meter fra moloen, før vinden slipper tak i båten. Etter at lanternene er tent, tar jeg meg tid til å fortære et par never med rosiner og noen slurker vann. Så er det å følge moloen til den svinger sydover. Der vil jeg igjen møte motvind. Det vil bli cirka en kilometer i kamp mot elementene før jeg kan runde moloen og ro innover i det store havnebassenget. Innerst inne er det nye moloer som beskytter småbåthavnen. Jeg kjemper meg fremover og gleder meg til å kunne runde fyrlykten som jeg ser lyse foran meg. Fremdriften er lav, men moloen viser seg likevel å ha gitt meg mer beskyttelse enn jeg trodde. Det er først da jeg er i ferd med å runde fyrlykten at jeg virkelig merker de voldsomme kreftene i vinden og bølgene. Jeg strever med å komme rundt. De krappe bølgene sender kaskader av vann inn over en utmattet roer som sliter med årene for å holde båten på riktig kurs. Bølgene kommer på skrå bakfra og vrir og vrenger på båten.
            Utslitt, våt og kald blir jeg tatt imot av vennlige mennesker i Circolo Nautico Termoli, den private båtklubben i Termoli. De hjelper meg å fortøye, før de spanderer kaffe på meg i klubbhuset. Da jeg spør om det finnes et billig hotell i nærheten, tilbyr de meg plass i klubbhuset. Jeg kan bli værende der så lenge jeg måtte ønske. Det er både oppvarming og tørkemuligheter i lokalet. I tillegg er det også en kaffeautomat der. Jeg trenger en hviledag etter strabasene så det passer utmerket at det er spådd regn og sydlig vind også neste dag.

Etter at mine nye vennene i båtklubben har forlatt lokalet, ruller jeg ut soveposen på gulvet og innhyller meg i roen og varmen som senker seg over meg. Jeg er godt fornøyd over å befinne meg innendørs i trygge, tørre omgivelser og sovner nærmest umiddelbart til tross for det harde underlagt.

Tilbake til BØKER