Med robåt fra Norge til Hellas |
|||||
S M A K E B I T E R Ved å gå inn på linkene under finner du noen utdrag fra boken: |
|||||
|
|||||
. Etter en meget anstrengende økt var det godt å slappe av i båtklubben i Termoli SlitsomtSiden været fremdeles er ustabilt, prøver jeg å nå en havn hver kveld. Det er godt å ligge i le av beskyttende moloer når det blåser og bølgene slår mot land. Havnene har hittil ligget relativt tett, men fra Ortona og sydover blir det plutselig lengre avstand mellom dem. Første distanse, fra Ortona til Punta Penna de Vasto er på 34 kilometer, deretter er det 36 kilometer til Termoli. Det er noen kilometer lenger enn de dagsetappene jeg er vant til. Den første dagen går som en lek. Det er nærmest havblikk. Jeg er fremme et par timer før forventet og er godt fornøyd både med meg selv og tilværelsen. Neste etappe starter bra, selv om det går litt tregere enn dagen før. Tåka ligger tykk og tvinger meg de første timene til å følge stranden. Så klarner det plutselig opp. Sola skinner. Jeg tar av meg både jakke og lue før vinden øker. Vinden kommer etter hvert rett i mot. Bølgene topper seg. Jeg kjemper meg fremover og håper at det snart skal bli bedre, selv om all erfaring tilsier det motsatte, at vinden heller enn å spakne vil øke på utover ettermiddagen. Det er fremdeles en drøy mil igjen til Termoli. Jeg er sliten, biter tennene sammen. Jeg kan ikke stoppe for å hvile uten å bli blåst bakover, må bare fortsette! Det går mer på vilje og stahet enn reelle krefter. En liten stund lurer jeg faktisk på om jeg skal snu og ro tilbake til havnen i Punta Penna selv om distansen er den dobbelte av distansen frem til Termoli, men slår det fra meg. Jeg anser det som et nederlag å måtte snu. Fremdriften er minimal. Jeg slutter å tenke, prøver bare å holde en fast rytme. Det går utrolig langsomt mens sjøspruten pisker meg våt. Lemmene og kroppen verker. Til slutt bestemmer jeg meg for å ta en sjokoladebit og en slurk av mineralvannflaska hver annen time for å få litt energi. Jeg kan ikke stoppe oftere av redsel for å drive for langt tilbake. En del av distansen ror jeg innenfor barrierene som er laget for å beskytte badegjestene mot havet utenfor. Barrierene demper bølgene, men ikke vinden. Meter for meter presser jeg meg framover, mens jeg tenker på Ulmar Ulvans beskrivelse av korrekt roing. Ulmar var han jeg kjøpte båten av. Han sa at det mest effektive var å bruke lange seige tak uten rykk og napp. Jeg prøver så godt jeg kan. |
|||||