Overfarten

Dagen før jeg skal starte kryssingen, forlater jeg Otranto sent på ettermiddagen og ror langsetter klippene for å legge meg i en naturhavn 12 kilometer syd for byen. Jeg er blitt fortalt at kystvakten patruljerer fra Otranto og nordover, hovedsaklig for å stoppe illegal trafikk fra Albania. Det er langt mindre sjanse for å påtreffe dem syd for byen, tilføyde han jeg snakket med. Det er på grunn av disse opplysningene at jeg forflytter meg. Det nye startpunktet betyr samtidig at overfarten til Hellas blir en nautisk mil (snaue to kilometer) kortere enn fra Otranto.
Jeg kommer meg på plass og får krøpet under presenningen før det varslede uværet bygger seg opp og tetner til himmelen. Kraftig regn, lynglimt og tordenskrall holder meg våken i mange timer før jeg endelig sovner. Noen få timer senere, da klokka er blitt tre, ringer vekkeklokka på mobiltelefonen og forteller at det er på tide å stå opp. Regnet har gitt seg. Jeg ruller til side presenningen og inntar en rask frokost. En time senere er jeg i gang.
         Det er fullmåne, men fremdeles mørkt. Jeg tenner likevel ikke lanternene i tilfelle kystvakten skulle være i nærheten. Av samme grunn setter jeg heller ikke opp radarreflektoren. Sjøen er behagelig rolig. Straks jeg er ute av bukta, heiser jeg seilene og setter kursen ved hjelp av satellittpeileren. Jeg oppdager snart at det er noe som ikke stemmer. Farten jeg holder er for lav. Fremdriften er på cirka en knop. Jeg firer seilet og setter meg ved årene. Da det lysner ser jeg at baugen peker mye mer nordover enn det den skulle selv om satellittpeileren forteller at jeg beveger meg mot sydøst. Jeg tar en liten pause og oppdager at jeg driver sydover med cirka to knops fart. Jeg befinner meg midt i havstrømmen som følger Italias Adriaterhavskyst. Den nordlige vinden forsterker avdriften. Jeg er i tvil om hva jeg skal gjøre. Hvis jeg venter for lenge med å snu, kan jeg risikere å ikke nå tilbake til Italia, men gli forbi sydspissen og videre utover mot Afrika. Enten må jeg fortsette og håpe at jeg snart kommer meg forbi strømmen, eller så må jeg snu og ro tilbake før det er for sent. Etter et par minutter har jeg bestemt meg til å fortsette. Jeg har satset så mye på denne overfarten at jeg kan ikke gi meg så lett. Kursen blir endret slik at jeg ikke lenger ror mot strømmen, men på tvers av den. Overraskende nok viser det seg at jeg ikke driver noe særlig raskere sydover av den grunn. Etter en times roing har jeg passert det strieste området og heiser seilene på nytt. Farten øker og snart vugger jeg fremover i riktig retning med tre knops fart.
         Mange har advart meg mot den hektiske skipstrafikken i området. Flere mente at jeg ikke ville være i stand til å forflytte meg raskt nok til å unngå de store båtene som pløyer farvannet med stor fart. Den lille båten vil ikke være synlig, verken visuelt eller på radar, er en påstand flere har kommet med. Det stemmer kanskje, men på grunn av dagslyset ser jeg båtene på lang avstand og kan ut fra den retningen og farten de holder lett avgjøre om jeg må skifte kurs. Det er aldri nødvendig. Trafikken var langt tøffere og mer hektisk i Østersjøen da jeg for en del måneder siden krysset den på vei fra Danmark til Tyskland.
        
Allerede før jeg er halvveis, kan jeg skimte Othonoi. Øya er 400 meter høy og ligger der som et Fata Morgana i disen foran meg og venter.
         Jeg tar det som en liten seier da satellittpeileren endelig viser at jeg har passert midtsektoren. Hvis jeg skulle bli stoppet av kystvakten nå, vil den være gresk. De vil i så fall ta meg til Hellas. Jeg slapper av ved rorspaken og passer samtidig på å få i meg litt mat i tilfelle forholdene skulle bli røffere utover dagen. Vinden  bringer meg behagelig fremover. Det går langt bedre enn forventet. Humøret er på topp.
         Vinden og bølgene øker gradvis utover ettermiddagen. Jeg surrer meg fast med et tau som jeg fester i båten i tilfelle jeg skulle falle over bord. Farten har nå økt til mellom tre og fire knopp og pumpa må titt og ofte tas i bruk for å tømme båten for det vannet som skvalper inn. Jeg er dypt konsentrert og har ikke lenger mulighet til å spise noe. All energi rettes nå mot å føre båten gjennom den urolige sjøen.
         Bølgene fortsetter å vokse. Mange av dem er forsynt med hvite skumtopper som høylydt bryter over. Selv om jeg er iført regnbukse og vindjakke, blir jeg etter hvert temmelig våt. Konsentrasjonen er på topp. Ettersom farten øker og stadig mer vann spruter inn i båten, finner jeg det tryggest å reve seilet. I tillegg til at båten ikke lenger legger seg så mye over, får jeg på denne måten bedre sikt fremover. Farten er nesten den samme som tidligere. Jeg gynger opp og ned. Da båten i en bølgedal plutselig legger seg så mye over at vannet fosser inn over ripa på le side, finner jeg det tryggest å fire storseilet og fortsette videre på bare fokka. Farten synker dramatisk til rundt to knop. Jeg kan igjen slappe av.
         Det som bekymrer meg, er at mørket og natten nærmer seg. Med den farten jeg nå holder, ville jeg ikke være fremme før et stykke ut på morgensiden. Jeg har valget mellom å ta meg frem i den tildels grove sjøen i mørke, uten å kunne se bølgene eller å heise seilet igjen med sjanse på å få mer vann inn i båten. Jeg velger det siste. Vinden har i mellomtiden økt så mye at jeg selv med revet seil enkelte ganger er oppe i over 5 knop. Jeg innser at varslet om en vindstyrke på seks sekundmeter ikke stemmer med virkeligheten. Vindstyrken er nok minst det dobbelte. Det går unna. Jeg nærmet meg raskt. Blikket mitt veksler mellom å være fokusert på bølgene som kommer rullende mot meg fra siden, på båtens krenging og på seilets posisjon og oppførsel. Når de største bølgene kommer brusende, vrenger jeg båten over slik at mesteparten av kraften blir tatt imot av akterenden. Som regel kommer det to eller tre store bølger i følge. Jeg venter til de har passert før jeg retter opp båten og igjen legger kursen mot Othonoi, som nå er i ferd med å forsvinne i skumringen. En time etter at mørket har senket seg og månen igjen sender sitt bleke trolske lys over havet, når jeg lesiden av øya. Farten synker. Jeg løsner revet og lar igjen vinden fylle hele seilet. Det går greit et stykke, men det jeg ikke har regnet med, er de kraftige fallvindene som følger den bratte fjellsiden. Plutselig kaster vinden seg over meg. Vannflaten piskes til skum og igjen blir båten presset så mye ned at det strømmet vann inn over ripa på le side. Det er ikke få liter som velter inn. Jeg plasker rundt i vann mens storseilet på nytt blir tatt ned og surret til masta. Kun med fokka oppe rusler jeg behagelig fremmover langs den steile kysten som av og til sender meg noen kraftige vindblaff.
         Så endelig ser jeg lysene fra den lille tettstedet foran meg. Klokka ti om kvelden, langt tidligere enn forventet og 18 timer etter at jeg startet fra Italia, ror jeg inn i den lille bukta. Alle detaljene er hvisket ut. Jeg aner ikke hvor jeg skal legge båten, men fortøyer til en stein og går i land for å be noen mennesker som sitter der om hjelp. Jeg kan nemlig såpass mye gresk at jeg på en enkel måte kan gjøre meg forstått. Det viser seg imidlertid at han jeg henvender meg til behersker engelsk. Han blir litt fortumlet da det endelig går opp for ham at den våte, skjeggete mannen som dukket frem fra mørket nettopp har krysset Adriaterhavet med den åpne lille båten. Han blir med meg ombord og overtar årene til den utslitte roeren. Ikke lenge etter er Paflasmos fortøyd innenfor en liten molo noen hundre meter lenger øst. Mannen som har hjulpet meg heter Sotiris og er en av to betjentene fra kystvakten som fortiden er stasjonert på Othonoi. Han kontakter eieren av det lille hotellet på stedet. Det er ikke åpnet for sommersesongen ennå, men det spiller ingen rolle. De gjør velvillig i stand et rom for meg. Sliten og godt fornøyd kan jeg endelig slappe av etter strabasene i en tørr, myk seng. Selv om klokka allerede har passert midtnatt, finner jeg frem mobiltelefonen og ringer Kiriaki og mine nærmeste med beskjed om at jeg har klart det. Både de og jeg kan puste ut og glede oss over at jeg befinner meg i trygge omgivelser på gresk jord!

Tilbake til BØKER