Rhinen

Vannet holder en hastighet på mellom fem og seks kilometer i timen. Strømmen tar tak i båten og fører meg nedover. Jeg veksler på å bruke årene til å justere retningen og å ro. I forhold til den farten jeg er vant til, varierer fremdriften mellom meget god og hurtig. Trafikken er hektisk. Store båter kommer på rekke og rad i begge retninger. De stamper seg oppover og fosser i god fart nedover for full maskin. Bølgene fra skipene blander seg med strømvirvler og skaper urolig vann. Morsomt men slitsom. Jeg må være på vakt hele tiden.

Bortsett fra småbåthavnen ved Duisburg, der jeg tok inn i Rhinen, er det ingen småbåthavner å se. Breddene på begge sider er belagt med enorme industrianlegg. Jeg befinner meg fremdeles i Ruhrområdet. De havnene jeg passerer er forbeholdt og tilpasset den kommersielle trafikken. Natten nærmer seg. Så begynner det å regne. Fremdeles er det ingen småbåthavner i sikte. Lanternene blir tent. Timene går. Jeg er kald, våt og sliten. De regnvåte brillene begrenser sikten til et minimum. Det eneste jeg ser i mørket, er uklare lys fra fraktefartøyene og bebyggelsen på land. Den nærmeste bredden skimter jeg kun som en svak, ujevn silhuett. Enkelte ganger blir jeg opplyst av lyskastere fra passerende fartøy. De retter lysstrålene mot meg for å se hva det er som skjuler seg bak de lyssvake lanternene mine. Urolig vann, stor trafikk og økende nedbør gjør det ubehagelig å fortsette, men jeg har ikke noe valg. Den sterke strømmen gjør det umulig å stoppe. Inntil bredden kan jeg ikke legge meg. Der vil bølgene fra de store båtene slå Paflasmos i stykker mot steinene. Med jevne mellomrom er det bygget steinmoloer og barrierer ut i vannet. Det er vanskelig å se dem i mørket og ved et par anledninger er jeg nær ved å ro inn i dem. Ytterst fosser vannet forbi med stor kraft, men lenger inn danner det seg roligere vann og bakevjer. Strømmen beveger seg innover og bakover i en sirkelbevegelse. Det er dette som til slutt blir løsningen. Jeg kaster ut dreggen i ly av en av moloene. Bølgene fra passerende båter husker og rykker i ankerfestet med en slik kraft, at festet til stadighet gir etter. Strømmen fører meg innover mot land eller oppover mot steinmoloen eller nedover i elven helt etter hvor i bakevjen jeg befinner meg. Og slik fortsetter det. Stadig må jeg hale opp dreggen, ro noen åretak for så å kaste dreggen ut på nytt. Det regner og er kaldt. Jeg har ikke noe å beskytte meg med annet enn mitt eget regntøy. Vannet sildrer inn ved nakken og renner ubehagelig nedover ryggen. Det surkler i skoene. Jeg fryser og er utrolig sliten, men har ingen mulighet til å varme meg eller legge meg ned for å sove. Minuttene og timene snegler seg av sted, mens jeg funderer på hvorfor jeg har begitt meg ut på noe så vannvittig som å ro fra Norge til Hellas. I mitt realistiske dypsinn ser jeg for meg at dette kun er en forsmak på hva jeg har i vente de neste månedene, når vinteren gjør sitt inntog. Da jeg utpå natten endelig får et ankerfeste som holder litt bedre ruller jeg meg sammen i fosterstilling. Jeg sovner ikke, men får et par timers hvile før båten igjen har beveget seg så mye at jeg må dra opp dreggen og flytte meg. Så er det å fortsette som før. Da det endelig begynner å lysne av dag, stilner regnet gradvis hen. Skjelvende og med våte, valne finger finner jeg frem tørre klær fra skipssekken. Et lite øyeblikk nyter jeg å ha tørre sokker på bena, men det blir en kortvarig glede for selv om jeg har tømt skoene for vann, er de dryppende våte. Varmen kommer først tilbake etter at jeg har begynt å ro og har fått i meg noen varme nudler som jeg varmet på gassapparatet. Natten og kulden har tært på kreftene. Jeg er trøtt og sliten og klarer på ingen måte å glede meg over landskapet som glir forbi til tross for at de største industriområdene nå ligger bak meg. Det eneste jeg har i tankene, er å finne en havn. Utslitt og nærmest i ørske, når jeg noen timer senere Wesel, hvor det finnes en godt beskyttet småbåthavn i utkanten av byen. En vennlig mann tilbyr å kjøre meg til et lite, billig hotell inne i byen. Det er utrolig deilig endelig å kunne krype inn under en varm, myk dyne. Jeg sover til langt på kveld. Etter en varm dusj og en snartur på et pizzeria, vender jeg tilbake til hotellet og sengen. Jeg er fremdeles sliten etter nattens strabaser. Før jeg sovner, ligger jeg og funderer videre på hvorfor en tilsynelatende normal mann har begitt seg ut på en sånn vanvittig tur. Jeg finner ikke noe svar.

Tilbake til BØKER