Denne boka består av løsrevne fragmenter, mine helt personlige utvalgte biter, fra den store mosaikken som danner gresk identitet. En annen ville ha valgt andre fragmenter og tegnet et annet bilde. Men for meg er det altså disse bitene som er Hellas - mitt Hellas.

Første gang jeg satte mine føtter på gresk jord var i februar 1977. En måned senere, fremdeles under mitt første opphold i Hellas, traff jeg Kiriaki, den greske piken jeg et år senere giftet meg med. Etter som tiden har gått er det blitt mange opphold i det landet som jeg på mange måter regner som mitt andre fedreland. Vi bodde der i to år, fra 1979 til 1981. I 1988 kjøpte vi et oppussningsobjekt av et hus i Agios Vlasios, en liten fredelig landsby på halvøya Pilion, midt mellom Aten og Thessaloniki. Våre to gutter, Nikolai og Andreas, har to kulturer å støtte seg til. De har venner og slektninger i begge land, og takket være Kiriakis energiske innsats snakker begge flytende gresk. Selv klarer jeg på enkelt vis, med lite ordforråd og gal grammatikk, å gjøre meg forstått, men ikke bedre enn at min svigermor ofte bryter sammen i latteranfall for så å spørre når jeg har tenkt å lære meg gresk.

De 14 forskjellige stedene jeg har besøkt i denne boka ligger utenfor turistenes allfarvei. Det er steder hvor den greske sjel og gjestfrihet lever i beste velgående, og som på en merkelig måte har unngått masseturismens interesse. Utvalget er gjort helt bevisst. Jeg har ikke villet skrive om steder folk kjenner fra gjentatte besøk. Min intensjon er å vise alle Hellas-elskere, og de som ennå ikke er blitt det, et annerledes Hellas, et Hellas man ikke kan lese om i turistguider. Naturlig nok er det de nordlige deler av Hellas som er viet mest oppmerksomhet. Det er dette området jeg på grunn av min kones slektninger kjenner best. I tillegg har jeg tatt med tre interessante øyer i Egeerhavet, deriblant Lesbos hvor jeg har bodd sammen med Kiriaki i halvannet år. Likevel mener jeg at beskrivelsene i boka, av et vennlig og gjestfritt folkeslag, også er representative for resten av Hellas.

Den jeg først og fremst vil takke for at denne boka har sett dagens lys er naturlig nok min kone, Kiriaki. Uten hennes inspirasjon og hennes velvillige hjelp med greske tekster og faktaopplysninger hadde historiene blitt magre.