”Irvar, Irvar! Kalos orìsate!” Det er den gamle landsbypresten, Papa Jorgis, som roper på meg i det jeg ankommer torvet, landsbyens møtested og hjerte. Han har litt vanskelig for å uttale Ivar riktig, men smiler og slår ut med armene. Han ønsker meg og resten av familien velkommen. Hvorpå jeg svarer som forventet, at det er hyggelig å finne ham ved god helse. Han ber meg slå meg ned ved det lille bordet på utekaféen hvor han sitter sammen med noen av landsbyens eldre menn. Her sitter de og betrakter livet og utveksler siste nytt. Han lurer på hva jeg vil ha å drikke, vil jeg ha raki, øl, limonade eller kaffe? Han bestiller og spør hvordan livet er i Norge og om hvor kaldt det er der nå.

Innbyggerne kjenner oss etter mange års besøk. Jeg, min greske kone Kiriaki og våre to gutter, Nikolai og Andreas, har etter hvert blitt en del av det faste sommerinventaret i landsbyen. Noen penger etter min avdøde svigerfar ga oss for en del år tilbake den kapitalen vi trengte for å realisere drømmen om eget hus i Hellas. Det første spørsmålet som meldte seg var hvor i landet vi skulle etablere oss. Vi hadde ikke lyst til å bo i noen storby. De andre kriteriene vi satte var at det ikke skulle være et turiststed, helst burde det være i en landsby hvor man levde sitt eget rolige liv. Stedet måtte være forsynt med det nødvendigste av butikker, minimum et bakeri og en kolonial. Vi burde ha utsikt til havet og mulighet til å nå landsbyen med bil fra Norge. Og ikke minst, huset måtte være tilpasset vår lommebok. Dette og mer til fant vi i Agios Vlasios. Vi fant et tre etasjers oppusningsobjekt, fire minutters gange fra landsbytorget. På den lille tomten foran huset var det forskjellige frukttrær: appelsin, sitron, valnøtt og fiken, og ikke å forglemme druestokken som med sitt bladverk danner et skyggefullt tak over den lille plassen hvor vi ofte sitter og nyter utsikten over Egeerhavet nedenfor.  
Alle stopper og ønsker oss velkommen og hver gang svarer vi, som ritualet tilsier, kalos sas vrikame, det er hyggelig å finne dere ved god helse.
Vi har ikke vært lenge i huset før Evridiki, vår nærmeste nabo, kommer med egg, frukt, olje og tomater, slik at vi har noe å begynne med. Vi vet av erfaring at det kommer mer senere.
Evridiki og mannen hennes, Angelos, har ikke mye penger, men som de fleste fruktdyrkerne her er de selvforsynt. De produserer sin egen olivenolje, i tillegg har de høns og noen få geiter som gir melk til osteproduksjon og en og annen kjøttmiddag. Som de fleste andre lager de også vinen og brennevinet sitt selv. Det er ikke noe forbud mot slikt i Hellas.

Agios Vlasios, som er landsbyens navn, betyr Hellige Vlasios. Navnet kommer av at landsbyens kirke er viet til Vlasios - en helgen som levde på 300-tallet. Vlasios var biskop av Sevastia (tidligere Armenia, nå en del av Tyrkia), hvor han bodde i en hule. Han var blant annet kjent for å kunne temme ville dyr.
Hver ortodoks kirke er viet til en av de utallige helgener som finnes, og på denne måten viderefører man tradisjoner fra antikken da hvert tempel var viet til sin spesielt utvalgte gud.
Den enkelte kirkes helgen blir feiret med landsbyfest på helgenens navnedag. Den hellige Vlasios har navnedag 11. februar, og landsbyen burde derfor avholde sin fest da. Men i februar er det kaldt og det har lett for å regne, ja er man ekstra uheldig kan det til og med snø. Derfor avvikler landsbyen festen sin om sommeren. Det ligger et lite kapell en drøy kilometer nord for Agios Vlasios, ved landsbyens gravlund, som rettferdiggjør det gale tidspunktet for landsbyfesten. Kapellet er nemlig viet til den hellige Paraskevi, som har navnedag 26. juli. Paraskevi var født i Roma rundt år 140 av greske foreldre. 30 år senere led hun martyrdøden etter å ha forkynt den kristne tro. 
I tillegg til dette kapellet finnes det også et annet kapell, halvannen kilometer nedenfor landsbyen. Dette er viet til den hellige Marina som har navnedag en drøy uke tidligere, den 17. juli. Selvfølgelig må også denne dagen feires.

Feiringen av agia Marina starter med at alle i landsbyen, ikledd sine peneste klær, valfarter til det lille kapellet. Foruten landsbyens egen prest har man tilkalt to prester fra nabolandsbyene, slik det seg hør og bør når man skal feire en av landsbyens helgener.
Det lille kapellet har ikke plass til stort mer enn prestene. De fleste av landsbyens innbyggere har derfor samlet seg på gressbakken utenfor sammen med de fra nabolandsbyene som vil delta i feiringen. Drøyt 300 mennesker gjør det nærmest umulig å bevege seg over den lille plassen hvor store løvtrær fletter grenene i hverandre til et beskyttende, svalende tak. I utkanten er det satt opp en liten bod hvor man selger leker til barna. Her kan man få kjøpt alt fra uskyldige spill og fargerike baller til fløyter og larmende plastvåpen.
Etter at gudstjenesten er avholdt og prestene har velsignet alle med vievann, begir følget seg sakte oppover igjen på den gamle steinsatte stien som bukter seg mellom kratt, olivenlunder og frukttrær.

Kafeene, det er til sammen fem stykker, setter ut alt hva de har av stoler og bord. Fire av kafeene omkranser hovedtorvet; den siste ligger ved et litt mindre torv noen få meter nedenfor. Hver kafé har sitt faste klientell, mens presten flytter rundt. Han kan treffes på alle kaféene, og viser med det at han tilhører dem alle.
Begge torvene er som de fleste greske landsbytorv velsignet med en stor platan, som gjør at kafégjestene sitter i skyggen.

Her samles man altså, gratulerer hverandre med dagen og bestiller det den aktuelle kaféen måtte ha å by på av mat, som regel kylling eller en eller annen kjøttrett som er laget i stort kvantum spesielt for dagen. Av drikkevarer kan man stort sett velge mellom retsina, øl, eller raki. Hvis man vil ha alkoholfritt, står valget mellom Coca Cola og en gresk fruktdrikk.
Så blir det oppvisning i ringdanser. Iført sine vakre folkedrakter viser de eldste skolebarna hva de kan, og det er ikke lite. De siste kveldene har vi sett dem øve utenfor ungdomsklubben. Denne oppvisningen avslutter festen for den hellige Marina, en feiring som nærmest må sees på som en oppvarming til festen som skal gå av stabelen ni dager senere, den offisielle landsbyfesten. Da skal vi feirer den hellige Paraskevi, som altså erstatter festen for Vlasios, helgenen som dessverre har navnedag på et lite gunstig tidspunkt.
På nytt valfarter innbyggerne til et lite kapell. Også denne gangen deltar tre prester i messen, og igjen er det velsignelse med vievann og salg av leketøy til barna.
Vel tilbake tar landsbyen en pause før festen setter i gang for alvor.
Denne gangen foregår alt på det nederste torvet, som for anledningen er pyntet med greske flagg. Stoler og bord kranser ytterkanten av festplassen, og en stresset kaféeier gjør alt han kan for å tilfredsstille alle.
Ordføreren kommer, banker i mikrofonen og sier noen høytidelige ord om dagen. Senere tar han plass sammen med musikerne, lokale spillemenn som spiller tradisjonell musikk. Hovedinstrumentet er lutt, men besetningen består også av klarino, en folkemusikkvariant av klarinetten, og pipiza, en stor trefløyte.
I Hellas er folkedans en del av den levende kulturen og her i Agios Vlasios danses det sjelden til noen annen form for musikk. Både barn og eldre kaster seg inn i dansen. Det blir både ringdanser og zeibékiko, hvor mennene imponere med sine soloprestasjoner. Etter hvert kaster også flere kvinner seg med i denne dansen.
I motsetning til de lyse norske sommernettene er natten totalt sort, bare opplyst av lamper og smilende ansikter. Selv midt på natten er det så varmt at man trives best i T-skjorte. En annen forskjell er at barna, både store og små, er med hele tiden, også i dansen. Noen løper omkring langt fra foreldrene, men ingen engster seg. Her er alle en del av en stor familie, og skulle noen trenge hjelp så får de det. Festen er for alle og det er ingen grunn å gi seg før man er fornøyd, og det er det da heller ingen som gjør. Det er tidlig morgen før sikadene overtar for musikerne, og vi trette og godt fornøyde begir oss hjem for å sove.

Hvor finner man så denne lille, vennlige, litt anonyme landsbyen, Agios Vlasios?
Den ligger på halvøya Pilion, som stikker ut i Egeerhavet, mellom Aten og Thessaloniki, ca 17 km fra byen Volos.
Halvøya har fått navnet etter den lille fjellkjeden Pilion, hvor den høyeste toppen strekker seg opp til 1610 meter. Her er det til og med et skisenter.
Ifølge sagn fra antikken trodde man at kentaurene (halvt menneske og halvt hest) holdt til i disse traktene.
Fjellet er kalkholdig og porøst og suger til seg nedbør og smeltevann som det så spruter ut igjen lenger nede, krystallrent og kaldt. Det sildrer og renner i livgivende bekker og spruter fra vannposter og utspring. Her er fjellsidene grønne og frodige hele året. Et ypperlig sted for frukt og grønnsaksdyrking. Folk kommer langveisfra for å hente vann fra vannpostene i landsbyene her.
Agios Vlasios ligger i dette frodige landskapet, på drøyt 300 meters høyde. En vei svinger seg opp fra strandveien på vestsiden av halvøya. Beliggenheten gir en utmerket utsikt over landskapet og Egeerhavet nedenfor.
Det bor i overkant av 500 mennesker i landsbyen, som kan by på hele tre kolonialbutikker, hvorav den største har et brukbart utvalg. Her er også et bakeri og en slakter som holder åpent hver fredag og lørdag. Stort sett er det slakterens egne sauer og geiter som går over disken. Treffer du ham på en av kafeene, tar han gjerne imot bestilling til neste åpningsdag. Han lager fantastiske krydderpølser, og du kan selv velge ut hvilke kjøttstykker som skal males opp til kjøttdeig. Han gjør det mens du venter.
Som tidligere nevnt er det fem kaféer her. Det er også en taverna, men den er åpen bare i sommerhalvåret og da kun i weekendene. Den blir holdt i live av greske turister som ferierer på strendene nedenfor landsbyen. Mange kommer også fra Volos. De rømmer fra varmen i byen for, i noen timer, å oppleve den friske luften og utsikten som Agios Vlasios kan by på.
Ingen vet med sikkerhet hvor gammel landsbyen er, de bare vet at den er gammel. Ved et par landsbyer, litt lenger nord, er det funnet rester av bosetninger som er minst 8000 år gamle.
Homer nevner at halvøyas innbyggere deltok i Trojankrigen, drøyt tusen år før vår tidsregning. Senere har den med jevne mellomrom blitt invadert og styrt av forskjellige folkegrupper, bl.a. av slavere og frankere. Fra 1423 styrte tyrkerne til 1881, da det tredje opprøret mot dem endelig lyktes.
Den eldste bebyggelsen ligger i fjellene på trygg avstand fra piratene som herjet langs kysten opp gjennom århundrene. Strandbebyggelsen nedenfor er derfor ikke eldre enn ca 300 år.
I landskapet rundt Agios Vlasios, som på mange andre steder i Pilion, finnes gamle, opparbeidede terrasser som tyder på at man i lang tid har dyrket jorda her. Oliven har gjennom sekler, helt opp til våre dager, kanskje vært det viktigste. Før siste verdenskrig var havnene på Pilion betydelige utskipningssteder for den kostbare og gylne olivenoljen. Nå har fruktdyrkingen mer og mer tatt over. Hovedsakelig er det aprikoser, fersken og nektariner som dyrkes, men man finner også plommer, epler, pærer, sitrusfrukter og masse annet i skråningene her. I tillegg vokser det både fiken og valnøtter vilt.
Man blir stadig minnet om at Agios Vlasios ble til lenge før bilene. Kjørbare områder er en mangelvare. Stort sett er husene bundet sammen av brolagte stier som passer utmerket til mennesker og muldyr, men ikke til dagens fremkomstmidler. Vi savner det ikke.
Det det derimot finnes mye av, er små kanaler. Et sinnrikt nettverk fører vann fra fjellsiden ovenfor ut til marker og dyrkningsområder på nedsiden av landsbyen. Kanalene forgrener seg, og vannet skvulper langs gangstier, renner over gårdsplasser, inn mellom hus og ut gjennom hull i steingjerdene. En mann går rundt og stenger noen kanaler samtidig som han åpner andre. Det er jobben hans. Store deler av dagen går han rundt i landsbyen og sørger for at alle områder får sin tilmålte del av det livgivende vannet.

Det skal være bryllup i landsbyen. Aspasia, datter til Toula og Apostolis, skal gifte seg med Jorgos. Hele landsbyen kommer til å delta. Vi er blitt invitert hjem til brudens mor to dager før bryllupet. Her blir vi sammen med familien og venner vist medgiften, som er de tingene bruden bringer med seg inn i ekteskapet. Ofte er dette laget og samlet gjennom mange år. Sammen med gaver utgjør det alt brudeparet trenger for å stifte bo.
I følge tradisjonen skal medgiften fraktes rundt i landsbyen for å vises frem. Til dette har man behov for bærere, mange bærere. Dette er en av grunnene til vi er her. Så etter å ha fått studert tingene på nært hold, er det meningen at vi skal delta i prosesjonen.
Før avmarsj blir det servert meze, greske småretter, og rakí ute på terrassen, mens lokale spillemenn spiller opp til dans. Det er få som lar en slik sjanse gå fra seg. Kjeder av dansende mennesker bølger snart rundt på terrassen. Stemningen er på topp. Senere vil de samme spillemennene sørge for musikk under prosesjonen.
En for en går vi inn i huset hvor vi får tildelt noe å bære. Selv Nikolai, som den gang ikke var mer enn seks år, får tildelt et teppe. I likhet med oss ser han på det som en ære. Vi griper fatt i håndklær, puter, lakener, tepper, duker og annet, løfter det opp på skuldrene og begir oss ut for å slutte oss til det lange opptoget som allerede snor seg gjennom landsbyen. Først i prosesjonen blir det båret en hane pyntet med rød sløyfe (et fruktbarhetssymbol) og et fat med baklava, en kake full av nøtter og honning. Den brukes til de fleste høytider. Etter en del siksak-gåing ender vi opp i huset hvor den vordende brudgommen og familien hans venter.
På nytt blir vi servert meze og raki. Festen fortsetter.

Så har de to dagene gått. På nytt er vi invitert hjem til bruden og igjen samles vi på terrassen hvor vi blir servert raki og ulike småretter. Bruden ser vi ikke noe til. Hun sitter fremdeles innendørs, hvor kvinnelige medlemmer av familien hjelper henne med den siste finpussen. Så endelig, i all sin hvite engelaktige glans, åpenbarer hun seg for oss. Sammen med faren og en spillemann skal hun lede de tilstedeværende til kirken.
Her står brudgommen og venter sammen med sitt følge. Etter å ha hilst på hverandre går brudeparet sammen inn. Vi andre følger etter. Kirkerommet er opplyst og pyntet med blomster. Luften er full av røkelse. Ikoner blir kysset og stearinlys tent og plassert i offerskålene. Presten står smilende ved alterbordet og venter. Seremonien kan begynne. Først skal man gjennom et forlovelsesritual hvor presten tre ganger gjentar:  ”Guds tjener Jorgos blir forlovet med Guds tjenerinne Aspasia.” Så snur han på rekkefølgen og gjentar tre ganger: ”Guds tjenerinne Aspasia blir forlovet med Guds tjener Jorgos.” Presten setter deretter ringene på fingrene deres og fører hennes hånd inn i hans.
Først nå kan selve vielsen begynne. Presten leser fra evangeliet, og etterpå kysser brudeparet Det nye testamentet. Forloverne står klar bak brudeparet med to kroner som er bundet sammen. Det samme som skjedde ved forlovelsen gjentas nå, bare at teksten er forandret til: ”Guds tjener Jorgos blir kronet sammen med Guds tjenerinne Aspasia” og omvendt. Hver gang teksten fremsies byttes kronene over hodene til brudeparet. Det er viktig at båndet mellom de to kronene ikke løsner eller ødelegges. Hvis så skjer, tyder det på at ekteskapet blir dårlig. Så drikkes det nattverdsvin før presten avslutter det hele med å lede brudeparet og forloverne tre ganger rundt alterbordet.
Straks vi er ute av kirken spilles det opp til dans på torvet. Hele landsbyen deltar, inkludert presten. Han svinger seg rundt og viser at han på ingen måte er noen nybegynner i gamet.

Menneskene i Agios Vlasios vet å utnytte de sjansene de får til å glede seg sammen. Muligheten dukker stadig opp. Det går ikke mer enn to uker før vi igjen deltar i et bryllup.
I og med at alle kjenner hverandre i landsbyen er til og med begravelser en slags allemannseie. Foruten selve begravelsen, som må skje i løpet av et døgn etter dødsfallet, holdes det mange gudstjenester til minne om den døde. Den første skal allerede være etter tre dager, så følger en etter ni dager, den neste skal være etter 40 dager, så er det en ny minnedag etter seks måneder, deretter etter ett år, og så en etter tre år. Etter treårsmarkeringen varierer hyppigheten på minnegudstjenesten fra familie til familie. Noen fortsetter med å ha minnegudstjeneste hvert tredje år, andre nøyer seg med hvert tiende. Under disse minnegudstjenestene får alle de som deltar koliva, en søtsak som er kokt sammen av hele hvetekorn, sukker og kanel. Nikolai, vår eldste sønnen, elsker disse. Så hver gang kirkeklokkene ringer utenom de fastlagte tidene for morgen- og kveldsbønnen, løper han opp til kirken. Den flittige kirkegjengeren blir etter hvert god venn med presten. Da presten spør ham hva han skal bli når han blir stor svarer han pilot, og legger til for syns skyld, eller prest. Det er presten som finner den ideelle løsningen da han foreslår at han først bør utdanne seg til flyger, for da er det lett for ham å dra til Hellas og bli prest.

Vasilis Chatzopoulos er innehaver av den største kolonialforretningen, som på mange måter fungerer som landsbyens nervesenter. All post til landsbyen blir levert her, og helt inntil slutten av 90-tallet var det hit folk uten telefon gikk for å ringe. Nå er det plassert en kommunal telefonautomat på torvet like utenfor, men fremdeles er det Vasilis man ringer til hvis man skal gi beskjed til noen i landsbyen. Barna utenfor fungerer som budbringere. Som de andre butikkene ligger butikken hans strategisk plassert ved torvet. Ved siden av ligger landsbyens mest besøkte kafé, som drives av broren, Nikos. Bare en dør, som for det meste står åpen, skiller de to foretakene. Før dem var det faren som drev disse stedene. Nå sitter han mest på en stol utenfor og betrakter sønnenes arbeid.
Vasilis selger ikke bare mat, han skaffer det meste. Trenger du trelekter til å støtte opp druene, sement, murstein eller kanskje sand, er det bare å spørre. Han forklarer hvor du finner det, enten det er hjemme hos ham privat eller på lageret. Han låner gjerne bort nøklene og trillebår om du trenger det. Betalingen ordner vi senere. Når vi handler mineralvann eller øl tar han aldri betalt for panten, han regner det som en selvfølge at vi returner flaskene når de er tomme.

Tiden her nede går alt for fort. Da vi etter fire uker må vende nesene hjemover, kommer Vasilis med en flaske hjemmelaget raki, andre kommer med vin eller ouzo, og Evridiki kommer med to fulle bøtter med frukt til å ha på veien.
Alle ønsker oss god reise og velkommen igjen neste år.

*

Nesten et år senere er vi tilbake i Agios Vlasios. Det er april og fruktblomstring. Ferskentrærne farger skråningene rosa. Andre steder lyser det i varianter av hvitt. Den saftige grønne bakken er spettet med fargene av utallige markblomster. Himmelen er blå og Egeerhavet nedenfor skinner i matt asur.
Vi har kommet tilbake for å delta i påskefeiringen, Hellas’ viktigste høytid.
Det er fastetid. Den stille uken er nettopp begynt. Verken kjøtt eller fisk er det lov å spise, derimot er det tillatt med andre sjødyr som muslinger og blekksprut. Men de fleste nøyer seg med grønnsaker og brød. Det heter seg at man skal faste i 40 dager, men nå for tiden er det få som faster mer enn i den siste uken før påske.

Onsdag er det kveldsgudstjeneste med salving av menigheten. Skjærtorsdag blir Jesus, i form av en treskulptur, hengt opp på et kors inne i kirken. Under gudstjenesten langfredag tar presten ham ned av korset igjen, svøper ham i et likklede for så å plassere ham i alterrommet.
Tidligere på dagen har innbyggerne brakt blomster til kirken for å pynte båren. Den er plassert midt i kirkerommet, og etter flere timers arbeid fremstår den til slutt som et fargesprakende kunstverk. Sangtekstene som fremføres under gudstjenesten er saktmodige og triste. Stemningen er ladet av sorg. Etter at Jesus er tatt ned av korset blir båren forsynt med et vevd teppe, epitafios, som fremstiller Jesus i det han tas ned av korset og legges på en båre. Så blir båren, i sakte prosesjon, ført gjennom landsbyen. Tilbake, ved kirkedøren, blir båren løftet opp slik at alle må passere under den for å komme inn i kirken hvor den tre timer lange gudstjenesten avsluttes.

Påskeaften, eller riktigere påskenatten, er høydepunktet og den viktigste delen av feiringen. Både troende, de som ikke helt vet hva de skal tro og de som absolutt ikke tror; alle sammen deltar de nå. Iført sine fineste klær og med hvert sitt stearinlys i hånden ankommer de kirken. De første får plass inne, resten samler seg på plassen utenfor. Både barn og voksne er i feststemning. Alle kjenner ritualene og vet hva som skal foregå. Når lysene inne i kirken slukkes vet de at det nærmer seg klimaks. Like før midnatt tenner presten to stearinlys fra oljelampen på alteret, den eneste flammen som fremdeles brenner. Så synger han til menigheten. ”Kom og hent lys”. De nærmeste får lysene sine tent av prestens lys. Disse igjen gir ilden videre til andre og snart er hele kirken og plassen utenfor opplyst av brennende stearinlys.
Jeg vet hva som skal foregå etter i en årrekke å ha feiret gresk påske i den greskortodokse kirken i Oslo, men jeg aner ingen ting om den gesten presten nå skal vise meg. Jeg står plassert ganske langt bak i kirken, men er godt synlig på grunn av høyden min. Da presten kommer med lyset kjemper de nærmeste om å få ilden først. Han hever armen slik at ingen når ham. Sakte beveger han seg gjennom kirken til han står like foran meg. Han smiler i det han tenner lyset mitt. Jeg får knapt tid til å fordøye hendelsen før kirken er opplyst av brennende stearinlys og folk strømmer ut. Presis ved midnatt roper presten ut mot forsamlingen: ”Christos anesti”, ”Kristus er oppstanden” og menigheten svarer: alithos anesti”, ”Sannelig han er oppstanden”. Fyrverkeriet freser i natten mens hver enkelt hilser hverandre med ”Kristus er oppstanden”, hvorpå man svarer: ”Sannelig er han oppstanden”, for så å gi hverandre forsonelsens og tilgivelsens kyss.
Mange går nå hjem for å spise majiritsa, en suppe som er laget av innvollene til lammet som skal spises neste dag. Fasten er over.
De mer troende blir igjen i kirken for å få med seg den siste timen av gudstjenesten før også de går hjem for å spise suppe. Stearinlysene som de fikk tent i kirken, tar de med seg. Med soten av det fremdeles brennende lyset tegner de et kors i stolpen over inngangsdøren. Det skal velsigne og verne familien mot alt ondt i det kommende året. Vel hjemme blir oljelampen foran husets ikoner tent med det samme lyset.

Neste dag lukter det grillet lammekjøtt over hele landsbyen. I nesten hver eneste hage eller gårdsrom sitter det mennesker og sveiver på et grillspyd. Som regel sitter flere sammen. Det er ikke bare avløsning til selve sveivingen som trengs, man trenger også selskap, for det å grille et lam er en langsom prosess som tar mange timer.
Jeg tviler på om det er noen i Agios Vlasios, for ikke å si Hellas, som ikke spiser lam første påskedag. Noe annet er uhørt. En annen ting som står på menyen er kokte egg. De siste dagene er blant annet blitt brukt til å farge dem. Rød er den korrekte fargen, selv om det etter hvert også brukes andre farger. Inne i hvert hjem står det kurver fulle av dem. Opprinnelig var eggene et gammelt fruktbarhetssymbol, nå er de et symbol på Jesu blod. Går man på besøk i denne tiden er man garantert å få servert egg og en bit tsoureki, den tradisjonelle påskekaken. Enden av eggene blir slått mot hverandre. Det som ikke knuses, har vunnet og går videre.

Tilbake til BØKER        Tilbake til AGIOS VLASIOS