Horto betyr gress og er navnet på en liten landsby som ligger nede i strandkanten, nesten helt ytterst på halvøya Pilion. Den befinner seg en times kjøring på svingete veier fra Agios Vlasios. Etter å ha tutet oss i siksak oppover og nedover Pilionfjellets skråninger, gjennom geiteflokker og sølvglinsende olivenlunder ankommer bussen den lille husklyngen. Bagasjen blir lempet ned på en støvete veikant av en vennlig billettør før bussen ynker seg videre. Så står vi der, min greske svigermor Niki, Kiriaki, jeg selv og Nikolai, som fremdeles er enebarn og ikke mer enn to og et halvt år gammel. Litt rådville begir oss på leting etter Kiria Arhondi. Det eneste vi vet om henne er at hun driver et lite spisested ved stranden, og at hun leier ut noen rom i annen etasje. Det tar ikke lang tid før er vi der. Tavernaen ligger midt i den lille landsbyen, helt nede på stranden, kun 20 meter fra vannet. Et koselig, intimt sted med atmosfære. Rommet er stort og enkelt innredet, med en liten balkong mot sjøsiden. Dusjen ute i gangen får varmt vann fra en tank på taket. Eneste varmekilde er solen, men vannet er så varmt at det må blandes med kaldt vann når vi dusjer.
         I tidligere tider var Horto en viktig havn for utskiping av olivenolje. Nå er det en doven, ustresset landsby med 80 innbyggere, hovedsakelig eldre mennesker. Ungdommen har brutt opp og flyttet til byene og en annen tidsalder. Antall innbyggerne øker om sommeren når de utflyttede kommer tilbake for å tilbringe sommerferien på stedet hvor de tro sine barnesko. En og annen gresk turist velger også å tilbringe noen døsige sommerdager her ute. På mange måter er Horto en døende landsby, men det finnes de som ønsker å vitalisere stedet og skape nytt liv. Like utenfor landsbyen er det bygget et nytt hotell, og inne i en olivenlund noen hundre meter fra stranden er det blitt oppført et lite utendørs amfiteater. En dag oppdager vi noen små plakater som er hengt opp flere steder i landsbyen. De annonserer at et kjent amerikansk kor skal holde konsert i amfiteatret. Så hvorfor ikke; sammen med en håndfull andre begir vi oss mot teatret. To store, moderne turistbusser er parkert like nedenfor. Det er de som har fraktet kordeltagerne ut hit. Sangerne står allerede ferdig oppstilt på en scene som er litt i minste laget. Herrene er kledd i kjole og hvitt og kvinnene er iført lange sorte kjoler. Koret består av mellom 60 og 70 utøvere. Det er flere amerikanske sangere enn greske tilhørere. Ordføreren, som bor i nabobyen, blir tatt høflig imot av den entusiastiske landsbyboeren som har klart å invitere koret ut hit. Det er fra New York, og har tidligere i sommer sunget i La Scala di Milano og kommer nå direkte fra Peterskirken i Roma, hvor de også har holdt konsert. Så setter de i gang. En for landsbyboerne fremmedartet sakral korsang fyller olivenlunden. En dame med et par geiter ser forundret på forsamlingen i det hun passerer. Noen haner galer i nærheten, og i utkanten av amfiet står en gammel mann med eselet sitt. De to har nettopp stoppet opp og står nå og betrakter den merkelige forsamlingen og lurer sikkert på hva som foregår. Mannen slår av en prat med et par andre menn som også kommer tilfeldig forbi, før de rusler sakte videre. Flere av tilhørerne reiser seg og går under forestillingen. De er ikke vant til slik sang. Selv om de gjenværende applauderer, blir det ingen ekstranummer. Straks forestillingen er ferdig pakker koret sammen og forlater stedet. Alt som er igjen er noen krøllete programmer og det sakte dalende støvet som bussene virvler opp i det de forlater Horto.

Tilbake til BØKER