Det er sen ettermiddag da jeg sliten etter en lang vandring på støvete landeveier når husklyngen Koridalos, som med sine få hus knapt kan kalles landsby. Stedet befinner seg i Thessalia på grensen til Ipiros, midt i den greske fjellverden. Toppene rundt stikker opp til over 2000 meter.

Kiriakos, som eier og driver stedets kafé sammen med sin kone, rister bedrøvet på hodet da jeg spør om det finnes noen overnattingsmuligheter i landsbyen. Vel, ikke noe å gjøre med det; jeg setter meg ned for å hvile og få meg litt mat. Ved bordene omkring sitter det greske menn og spiller tavli. De titter nysgjerrig opp på den ryggsekkbærende unge mannen som nettopp har kommet inn på kafeen deres. Landsbyen ligger utenfor turiststrømmen, så de er ikke vant til utlendinger.

Det blir stekt et par egg som jeg spiser med god appetitt. Og etter en kopp med gresk kaffe takker jeg for meg og gjør meg klar til å gå videre. I det samme ankommer den gamle faren til Kiriakos. Det blir en rask ordveksling mellom far og sønn. De ser på meg, men jeg skjønner ikke et døyt av hva de sier. Den gamle smiler og nikker vennlig. Sønnen, som kan litt tysk, forklarer at det er i orden, jeg kan bli med faren hjem og sove der. Jeg slapper av og blir sittende en stund i kafeen inntil Kiriakos’ kone, Maria, den gamle mannens svigerdatter, kommer og følger meg ned til det lille huset deres.
Her blir jeg presentert for Kiriakos’ mor, Angeliki. Som de fleste gamle damer på den greske landsbygda er hun kledd i sort. Det betyr at hun har mistet noen i sin nære familie. Uskrevne lover forteller hvor lenge en kvinne skal iføre seg sorte klær etter et dødsfall. Dette varierer fra måneder til år alt etter hvem som har gått bort. Hvis ektemannen er død går enken ofte kledd i sort resten av livet.

Angeliki smiler og tar vennlig imot. Det lille huset består kun av to små rom. Det første hun gjør er å dekke på kjøkkenbordet. Man kan ikke ta imot gjester uten å gi dem mat. Via fakter og tegnspråk får jeg forklart at jeg nettopp har spist og er mett. Hun fører meg så inn i det andre rommet, hvor hun finner en konfekteske som hun åpner og byr frem. Jeg takker og forsyner meg med en bit. Så tar hun esken, ser litt på den, tenker seg om og byr den frem på nytt. Jeg må da ta to biter. Etter at jeg har forsynt meg med én til, pakker hun sammen esken og gjemmer den i skapet uten å ta noe selv. Ivrig gestikulerende viser hun meg familiebildene som står på skapet, peker på seg selv og bildene for å vise at det er barna hennes.

Da hun skjønner at jeg er sliten gjør hun i stand sofaen til meg. Først senere går det opp for meg at det er her hun og ektemannen pleier å sove. Selv trekker hun seg tilbake til kjøkkenet. De gamle sover der for at gjesten skal få den beste plassen. I løpet av natten våkner jeg av at den gamle damen kommer og brer over meg et varmt, loddent teppe. Det er blitt kjølig og hun er redd for at jeg fryser.

Neste morgen, da hun hører at jeg har stått opp, kommer hun inn med noen epler og valnøtter som hun putter i sekken min. Jeg smiler og takker og gjør meg klar til å gå. Men nei, det går ikke, hun har allerede gjort i stand frokost til meg; brød, ost og oliven samt en stor kopp urtete med honning. Hun sitter og betrakter meg mens jeg spiser. Jeg vil så gjerne takke henne ordentlig, men jeg kan ikke ett ord gresk og hun kan ikke noe annet.

Tilbake til BØKER